«...maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse.»

Skal en far i det moderne Norge kunne ha rett til å nekte sitt barn valg av ektefelle? Tidligere soussjef ved Slottet, Carl-Erik Grimstad, stiller spørsmålet under henvisning til Grunnloven. Grimstad mener at politikerne nå bør ta stilling til en lovparagraf, som for de fleste virker foreldet. Kongelige ekteskapsinngåelser er i stadig større grad blitt oppfattet som et privat anliggende, påpeker Carl-Erik Grimstad.

Carl August Fleischer har uttalt seg om kronprinsens angivelige forhold til en person som tidligere har hatt omgang med et kriminelt miljø. I kommentaren berører han Grunnlovens '36:

«Prins eller Prinsesser av det kongelige Hus maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse.»

Som Fleischer ganske riktig påpeker, er det juridisk tvil om «Kongen» i denne sammenheng dreier seg om kongen som person eller som den vanligste bruk av begrepet, nemlig «Kongen i statsråd», les: regjeringen. Fleischer heller til det første.

Den jusfaglige debatten er både interessant og aktuell, men det kan like fullt være grunn til å la den ligge i den debatten som har avtegnet seg. Bakgrunnen for å hevde dette, er knyttet til den enkle og misforståtte oppfatning som kan komme til å feste seg når vi overpoengterer kongens personlige avgjørelsesmyndighet: nemlig at et spørsmål som kronprinsens ekteskap ikke bør være tema i den offentlige debatten, men tilhøre kongefamiliens private gemakker.

Selve berettigelsen av Grunnlovens '36 er etter mitt skjønn langt mer relevant, og kanskje også enklere, å forholde seg til. På sett og vis regulerer den et familieforhold som står de fleste av oss fjernt - nemlig at en far skal ha rett til å nekte sitt barn valg av ektefelle. Skal vi opprettholde paragrafen må det, igjen etter mitt skjønn, klargjøres en politisk begrunnelsen for lovregelen.

Da Grunnloven ble til, var fyrstelige ekteskap et ledd i utenrikspolitikken. Begrepet «kjærlighetsekteskap» hadde liten vekt i konstitusjonell tenkning i Europa på 1700- og 1800-tallet. På veien mot det parlamentariske monarkiet slik vi kjenner det i dag, er kongelig ekteskapsinngåelse i større grad blitt oppfattet som et privat anliggende. Like fullt var det selv i 1928 også politiske betraktninger som ble lagt til grunn da kong Haakon tillot kronprinsens ekteskap med en svensk prinsesse. Det var tross alt ikke mer enn 23 år siden unionsoppløsningen. Og kongen konsulterte sine formelle rådgivere - altså regjeringen - i saken.

I 1968 var regjeringen enda sterkere involvert. Tidligere statsminister Per Borten bekrefter at kong Olavs konsultasjoner med det politiske miljøet gikk ut over en drøfting i statsråd. Ifølge Borten diskuterte kongen kronprinsens ekteskap med Sonja Haraldsen privat både med statsministeren og med stortingspresident Bernt Ingvaldsen - i møter det ikke ble skrevet referat fra. I tillegg var saken som kjent tema i regjeringskonferanser.

Med dagens kjennskap til situasjonene i 1928 og 1968, kan det dermed synes å ha festet seg den praksis i vårt monarki at tronarvingens ekteskap hører hjemme på den politiske arenaen. Vi betrakter monarkiet som et felleseie, og dets framtid er knyttet til spørsmål som folk flest føler seg berettiget til å ha en mening om. Et viktig tilleggsargument for å beholde '36 er selvsagt den vanskelige situasjonen som kan komme til å oppstå dersom tronarvingen skulle ønske å gifte seg med en representant for en politisk gruppering eller en nasjon som Norge har et betent forhold til. Kronprinsens ektefelle er selvsagt også berettiget til apanasje, altså statlig underhold for skattebetalernes regning, og får som oppgave å representere sitt land både nasjonalt og internasjonalt.

Det ville være merkelig om ikke kong Harald, med all den negative, og uventede, oppmerksomhet som kronprinsens aktuelle forhold har avstedkommet, ikke legger saken fram for regjeringen. Spørsmålet om kronprinsens ekteskap er med andre ord et tema statsministeren bør være forberedt på å ha en mening om. Hans meningsdannelse vil være lite verdt om ikke også våre politiske miljøer, ut over regjeringspartiet, bringes inn i saken. Kvaliteten på statsministerens råd vil i tillegg bli styrket dersom han kan referere til en offentlig debatt om saken. I en nasjonal sak med et så bredt engasjement, bør det også være rimelig om for eksempel kirken blir hørt, uten herved å oppfordre til at kronprinsens ekteskap skal gjøres til gjenstand for en NOU. Hovedsaken må være at det er liten tvil om at kongehuset har interesse av at spørsmålet om et eventuelt forestående ekteskap gjøres til et tema i våre massemedier.

Det er følgelig mindre interessant om '36 bør/skal underkastes en formell regjeringsbeslutning med tilhørende kontrasignatur.

Det er fullt forståelig at statsministeren og hans parti er tilbakeholdne med å uttale seg om saken. Det er selvsagt ufint å gi sitt eventuelle råd til kongen via presse og kringkasting. På den annen side nærmer vi oss nå et tidspunkt der det kan synes nødvendig å be Slottet om en status for kronprinsens forhold. Selv om vi må respektere kongehusets rett til selv å ta en avgjørelse om når kongefamiliens personlige forhold skal kommenteres, kan spekulasjonene på et tidspunkt ta en slik form at de ikke bare blir en belastning for kongehuset, men også for andre som ufrivillig blir trukket inn i saken. Det dreier seg blant annet om personer som trolig helst ville ha interesse av å forhindre at deres kriminelle fortid blir offentlig belyst.

Man skal ikke være så naiv å antyde at pressen vil avslutte sin gransking av kronprinsens kjæreste dersom forholdet blir gitt en offentlig status. På den annen side forhindrer den nåværende taushetsstrategien Slottet fra å appellere til massemediene om å holde en edruelig avstand til de berørte personer. Det har kongeparet lyktes med før, og man bør nå vurdere å følge samme handlingsmønster.

Blant andre Fleischer og SVs Kristin Halvorsen fortjener ros for at de kommenterer det spekulasjonstrykket som har oppstått rundt kongehusets framtid den siste tiden. Tilsvarende synes det unødvendig feigt av blant andre tidligere statsminister Bondevik å kategorisk nekte å uttale seg om saken. Det må åpenbart være av interesse blant annet for hans velgere å få vite hva han, og hans parti, synes om et kongelig samboerskap. Hvilken holdning har han til hvorvidt det er en offentlig sak å ha meninger om den samlivsform kronprinsen velger - før han har valgt den? Det kan ikke betraktes som annet enn oppsiktsvekkende at en tidligere statsminister, og opposisjonens fremste representant, ikke vil la sine synspunkter om den nåværende situasjonen i kongehuset komme offentligheten for øre.