Macbeth som tomat

«Less is more» eller «less is all» er blitt munnhellene i kulturlivet i vår. Vendingene sikter til at scenekunstens kvalitet nødvendigvis ikke øker proporsjonalt med størrelsen på det ytre apparat, mengden av effektene eller nye påhitt. Man kan få store opplevelser av lite, også. Alt teater skal selvsagt ikke være sånn. Formen kan ikke dikteres a priori. Men scenekunstnerne bør utfordres til å være bevisste, til å overveie om økningen i virkemidler nødvendigvis skaper den største uttellingen. Skal man forurolige dagens tilskuere behøves nødvendigvis ikke en armé nakne mannfolk og drønnende kanoner i 20 minutter. Det kan holde med en påkledd kvinne som stirrer taust på publikum fra scenen i to.

  • Hvor mye én enkelt mann og et par kjøkkenredskaper kan forløse av latter og energi i publikum, opplevde jeg under Den internasjonale Teaterfestivalen i Stamsund i Lofoten nylig. Lasse Åkerlund i det svenske enmannsteatret Teater Allena (Teater Alene) stilte med en helsprø kortversjon av Shakespeares «Macbeth». Den er noe av det fornøyeligste jeg har sett på lenge. Formen er en blanding av stand-up comedy og dokketeater med tomat, sigaretter, potetmos, wienerpølse, tomatpuré og kjøkkenutstyr. Timesversjonen av tragedien om generalen Macbeth og hans lady Macbeths vei over lik for å innta Skottlands kongetrone foregikk rundt og på et kjøkkenbord. Enkelte av effektene var riktignok ketchupblodige. Men de var få, og historien ble fortalt med en sånn smittende dario-fo-galskap, et fandenivoldsk tempo og så harsellerende humør at publikumsveggen tett rundt Åkerlunds bord ble en eneste kropp av sammensveiset glede.
  • Teaterformen har tradisjoner i USA, og kalles der visstnok bare for «kitchen theatre». Leken med kjøkkenredskapene virker så naiv og uskyldig at innholdet kan være nesten så grovt man bare vil. En amerikansk stand up-komiker hadde for noen år siden en sketsj der Reagan var en deodorantspray og George Bush en liten pottebusk. Den politiske satiren var drepende og milevidt over streken. Vedkommende komiker ville blitt arrestert og klynget opp i en lyktestolpe dersom han hadde framført budskapet i andre fora. Men husholdningsinnpakningen gjorde det hele så uskyldig og søtt.
  • Åkerlunds suverene scenelek var et friskt pust. Den kunne skape glede her hjemme også. Hva med å gi svensken et Ibsen-stykke, en kaviartube, en potet, en ostehøvel og en bitte liten scene?