Macho-masochismen

Du har postkasse, så da vet du det: Joachim og Hedda har nettopp flyttet sammen. I en stor byleilighet fra århundreskiftet. Det er mye som skal kjøpes, bæres og ordnes. Innimellom spiller de sjakk og spiser pizza.

ALT ER SOM DET SKAL VÆRE i en norsk møbelbrosjyre beregnet på unge hjembyggere. Siden denne spesielle brosjyren kommer fra Ikea, innretter paret seg i tråd med fornuften, smaken og moralen til den urbane, utdannede middelklassen. Alt er lyst, rent, enkelt, vennlig og utrolig praktisk. Også rollefordelingen i parforholdet følger til punkt og prikke den rådende politiske korrekthet.

Hedda sitter tenksom på hjemmekontoret med føttene på bordet, midt mellom arkitekttegninger og modeller. Joachim studerer en monteringsanvisning fra Ikea som om det skulle vært en rebus fra en annen planet. Han ser ut til å passe bedre på Grünerløkkas barer enn på Blinderns lesesaler. Nesten alle bildene viser en aktiv, driftig, bestemt kvinne, og en passiv, mottakende, assisterende mann. Hun prater, han lytter. Han bærer eskene, hun setter dem på plass oppå hyllene. Den eneste gangen Joachim tar initiativet, stemmes han ned. Hedda ønsker ikke å se Frode Olsen, Steffen Iversen og Tore André Flo posere som «The World's Most Feared Men» over senga. Hun røsker ned plakaten og slår den i hodet på sin dukknakkede, men leende samboer. Den man elsker, erter man. Etterpå sorterer hun motemagasinene sine, mens en resignert fotballfan følger med og smiler. Han er en skikkelig godgutt, Joachim. En myking. Det eneste trekk av klassisk mandighet vi kan spore, er to solide kinnskjegg. I det ikeanske rollespill signaliserer de imidlertid ikke noe barskt, men snarere noe useriøst og rampete i kontrast til Heddas saklige hestehalehår. Hils på den moderne, unge mann: en dott med artige koteletter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SVAKE KJØNN. Den underlegne. Taperen i kjønnskampen. Slik er bildet i dagens reklame. Flertallet av voksne menn portretteres som tåpelige, ynkelige, latterlige figurer. De få gangene menn virkelig framstår som menn, uten at vi oppfordres til å le av dem, ser de ut som homser. Og jo mer mandig mannen er, jo mer drites han ut. En latinsk strandløve med voksen badebuksebule har ingen sjanse på kjønnsmarkedet mot nærsynt nerd med elgelue som leser VG. Og skjuler mannskarikaturen sin dårlige samvittighet bak Dagbladet ved middagsbordet, serverer hans forsmådde kone spagettien over hodet hans.

Vi reagerer ikke på slike scener fra et ekteskap. Vi er vant til å se mannen unngjelde, og kvinnen hevne seg. Kvinnen har alltid rett - til og med rett til å bruke vold. Eller kanskje framstår ikke handlingen som vold, før vi prøver å forestille oss det motsatte: En sur fyr røsker ned en hesteplakat fra soveromsveggen og slår den i hodet på dama si. Hvilket møbelhus hadde latt seg profilere på den måten? Det er en utenkelighet. En mann heller en varm gryterett over hodet på sin utro hustru. Hvor mange i kinosalen ler? Ideen ville ikke engang passert selvsensuren til reklamebransjens største harry. Vold mot kvinner er et alvorlig sosialt problem. Ingenting å spøke med. Vold mot menn er en vits som kan sprite opp familieunderholdningen på TV og selge hvilken som helst dagligvare.

FEMINISMEN HAR SEIRET og hoverer i beste sendetid. Hva skal vi gjøre med det, gutter? La oss love hverandre én ting: Ikke begynn å sutre. Ikke lag noe gnål om mannsdiskriminerende reklame. Ikke fortell oss hvor hardt det er å være mann.

Men advarselen kommer trolig for seint. Bølgen er på vei mot kongeriket. Nå kommer bøkene som «kler mannen naken», og viser at han har mistet grepet på alt annet enn sitt mest primitive organ. Nå kommer svaret på fittstimen. Danskene har i år utgitt to antologier med såre, mannlige bekjennelser: «Hvordan mand» og «Pikstormerne». Side opp og side ned om tårer, sæd, muskler, anoreksi, pornobruk og pedofilifrykt. Om mannlighet som tvangstrøye. Eller var det det motsatte - den utflytende, diffuse mannligheten? Mangelen på rollefigurer, uklare krav, kaoset av motstridende forventninger?

DET ER IKKE LETT å leve uten stabilitet og tradisjoner, verken for kvinner, menn, barn, dyr eller potteplanter. Men nå skal tydeligvis alle former for tidsriktig ubehag føres tilbake til kategorien kjønn. Gutta har fått en ny utfordring: «Å finne sin egen maskulinitet», et problem som cirka 99 prosent av oss ikke hadde merket hvis ikke oppfinnsomme sjeler hadde skapt en ny moteretning. Det har blitt in å bekymre seg over maskuliniteten sin. Det har, som bare en dansk akademiker kan uttrykke det, blitt «en statusgivende del av det refleksive identitetsarbeid». Nå skal hver og en av oss lære å syte på vårt kjønns vegne, og glemme alle de tusen forhold som skiller menn, og grupper av menn. Både du og jeg har de problemer vi har, fordi vi er menn. Vi skal skylde på kjønnet. Vi skal plages av kjønnet. Vi skal snakke ut om følelsene våre, slik at verden skjønner at også vi har det vondt, leit og vanskelig. Som VG skriver om «pikstormerne»: «De nekter å la kvinnene ha enerett til å føle at kjønnet er en belastning.»

LES UTSAGNET en gang til. Menn misunner kvinners lidelse. Det ville ikke ha gitt mening for ti år siden, men absurditeter slutter å være sådanne, bare de autoriseres. Vi har for lengst sett at offerrollen gir kvinner makt. Den lar en få spille forurettet, skylde på utenforliggende krefter en ikke har ansvar for, føle seg som en av flere i pariakasten, og oppnå moralsk overlegenhet. Det har blitt et privilegium å være offer. Noe å lengte etter. Følgelig overtar menn feminismens verste sider - gjør sine dårlige erfaringer med kvinner til allmenne sannheter, omformer privat nag til kjønnsgenerell lidelse. Offerfeminisme med et skjeggete ansikt. Elendigheten bærer pikk. Det er ikke noe vakkert syn, men definitivt en ny greie. Det selger. Det tas på alvor. Vi ser konturene av en hel industri som kan beskjeftige et ukjent antall forfattere, forlagsfolk, journalister, terapeuter, leger, lærere og byråkrater. Vi trenger seminarer, utredninger, stillinger og lover. Hvor ble det av Mannsrolleutvalget? Vi trenger et Institutt for Mannsforskning. Eller hva med et Mannsombud? «Ombudet får stadig telefoner fra menn som er fortvilte over det presset de møter fra reklame, mote og media.»

DETTE ER BEGYNNELSEN. Fra England og USA kommer bøker som Anthony Clares «On men: Masculinity in crisis» eller Christina Hoff Sommers' « The war against boys: How misguided feminism is harming out young men». Ingen røyk uten ild; det finnes gode, konkrete grunner til å støtte «mannesaken» - kvinners enerett til abort, kvinnens privilegium i barnefordelingssaker, behandlingen av «vanskelige» gutter i skoleverket, samfunnets opptatthet av vold mot kvinner (til tross for at menn har tre ganger så stor sjanse for å bli myrdet) osv. Men derfra til å lage en stor symbolsak ut av mannens allmenne stakkarslighet, og hevde at livet under feministisk regime er som jødelivet i Nazi-Tyskland? «Ingenting ligger så fjernt fra menn som offerrollen,» sa den amerikanske kjendisfeministen Susan Faludi da hun nylig besøkte Norge. «Derfor har vi da heller aldri fått noen mannsbevegelse.» Her må vi etterlyse både selvinnsikt og oversikt. Bare i USA finnes det over hundre mannsorganisasjoner, og en av inspirasjonskildene er Faludis «Stiffed», en 700-siders klagesang om «sviket mot mannen», nylig oversatt til norsk. Den har alle ingrediensene vi kjenner fra bestselgende amerikanske «brannfakler»: voldsomme generaliseringer, dristige (les: søkte) teser (mannen er redusert til «dekorasjon» og «konsument»), total neglisjering av statistikk eller fakta som ikke bekrefter tesen (for eksempel mannsbastionen Silicon Valley) og dårlig skjulte agendaer (en dogmatisk kritikk av forbrukersamfunnet).

DET VIRKELIGE PROBLEMET er verken femininisering, konsumkultur eller skjønnhetskult, men en gjennomgående infantilisering av den voksne befolkning, godt hjulpet av forståelsesfulle mediesynsere som Faludi. Selvmedlidenhet er den nye folkesykdommen, og kjønnsbyrden dens forkledning. Myndighet, frihet og personlig ansvar har åpenbart gått av moten. Det ironiske er at hovedpersonen i «American Beauty», som Faludi bruker som bilde på den avmektige mannen, nettopp tar dette ansvaret når han bryter ut av sitt håpløse livmønster, men til slutt også avstår fra å løpe linjen ut - å ligge med datterens venninne. Han dør som en lykkelig mann. Hadde han tatt til seg budskapet til Faludi eller en av de andre mannskriseprofetene, hadde han fortsatt stått og runket i morgendusjen og visst at det var dagens høydepunkt.