Machokultur og guttevold

LIV G. KLOSTERS

refleksjoner i Dagbladet (9.2.04) er svært tankevekkende, og et viktig innspill til en bredere debatt om hvordan foreldre, politiet og skolen skal kunne takle den volden som yngre gutter utsettes for. For meg var det også en vond påminnelse om hva som skjedde med min sønn for snart fire år siden. Jeg har ikke noe godt svar på hva som er den riktige framgangsmåten for å få slutt på trakasseringen og volden, men jeg er overbevist om at vi må ta på alvor den gangsterlogikken, represaliene og hevnen som ligger i disse guttenes mentalitet. Flere forskere hevder det handler om å stå uten arbeid eller føle seg utenfor (Rogstad i Dagbladet 11.2). Ja, mange innvandrere blir diskriminert på bolig- og arbeidsmarkedet i dag, men som denne forskeren også påpeker, vi kan ikke la være å gripe inn av den grunn. Andre legger vekt på at denne type vold alltid har forekommet (Ytrelid i Dagbladet 13.2.04). Men et tredje forhold som sjeldent kommer fram, er den antikvariske maskuliniteten som råder blant mange gutter f.eks. av pakistansk, vietnamesisk og somalisk opprinnelse. Jeg vil i det følgende gjengi noe av det min sønn var utsatt for, som et eksempel på hva jeg mener er typiske trekk ved en antikvarisk maskulinitet.

Da min sønn

var 14 år, ble han kjent med flere norske gutter av pakistansk opprinnelse som bodde i nærmiljøet. Vi oppmuntret ham til et nærmere vennskap med guttene, og etter noen måneder kom det fram at de trakasserte mange av «de norske» med tvang, slag og ved daglig tømming av lommene deres. Tvangen besto også av å gjøre dem daglige tjenester, og religionen deres ble brukt for å legitimere privilegier og retten til å trakassere andre. De som nektet å underkaste seg dette regimet, ble utsatt for trusler om represalier fra eldre fettere og brødre, som, riktig eller ikke riktig, skulle tilhøre A- og B-gjengen. Trusler som får en 14-åring til å sove dårlig om natta, og være redd for å bevege seg utendørs.

DET TOPPET SEG

seg da guttene ga min sønn skylda for kriminelle handlinger de selv hadde utført. Dette ga støtet til at han trakk seg unna, og begynte å protestere mot trakasseringen og mishandlingen. Men å trekke seg unna gjør man ikke ustraffet. Det endte med eksplosive voldshandlinger fra en av guttene. Da sprakk det for min sønn, og han valgte å gå til rektor for å fortelle hvordan skolehverdagen var for ham og for mange av de andre guttene på skolen. Voldsepisoden ble anmeldt, og bydelspolitiet ble koplet inn. Anmeldelsen førte til represalier mot hele familien, de fleste ble utført av eldre brødre, og av fettere som bodde i andre områder av byen. For å nevne noe av det vi ble utsatt for - truende telefoner, innbrudd, i tillegg til at bilen vår ble stjålet.

Mitt poeng

er at dette er en form for maskulinitet hvor makt og dominans er fremtredende, det samme gjelder krav på ære og respekt og en sterk lojalitet i vennegjengen fra de dominerte overfor de dominerende. Et annet trekk ved denne mannskulturen er forakt for norsk kvinnelighet ('horer'), og en mannlighet som kommer til uttrykk som skjellsord og mobbing overfor de som ikke tar igjen, ikke utøver vold, de som sladrer (forteller om det som skjer til foreldre, rektor og politiet). Dette er en maskulinitet som endel norske gutter tiltrekkes av, og typisk nok i den usikre tidlige tenåringsfasen. De blir idealer fordi de byr på en tøff og tydelig maskulinitet, mens de fleste norske foreldre forsøker å tone ned de verste sidene ved macho-kulturen.

I vårt tilfelle

gjorde skolen og politiet en kjempejobb, og det var politiets sanksjoner som tilslutt ble tatt alvorlig. Men trakasseringen i friminuttene, på skoleveien og i fritiden fortsatte. I over et halvt år måtte vi kjøre sønnen vår til venner og til fritidsaktiviteter. Foreldrene til de norsk-pakistanske guttene ble kontaktet, men ingen tok rektors henvendelse alvorlig. Bare med unntak av en far som fortalte at han hadde tatt affære overfor sønnen og slått ham så mye han syntes han kunne uten å få Barnevernet på nakken. Et dilemma her var at når rektor rapporterte til foreldrene, ble gutten utsatt for mer vold.

DILEMMAET FOR MANGE

foreldre blir dermed: Hvordan være antirasist og unngå å bli stemplet som rasist, og samtidig fortelle barna hvordan de skal oppføre seg når de er ute på egenhånd i Oslo. Skal man fortelle dem at det var like ille på 1950 og 60-tallet , og hva er så nytten av det, og hvor bringer det oss hen? Dessuten er det en dårlig dokumentert parallell: Det er ikke vanskelig å være enig i at vold blant gutter alltid har forekommet, men en viktig forskjell er at trakasseringen i mange tilfeller nå er mer systematisk. Det andre er at de som rammes og de som utøver volden, er svært unge.