Macht und Rebel provoserer

Les utdrag fra boka som mandag fikk deler av norsk venstreside til å se rødt!

Skandinavisk misantropi 2

Abo Rasul

Kapittel 1

Rebel

Onsdag

Jeg står bak en fyr som har barbert kinnskjeggene sine så høyt opp at han ser mongoloid ut. Feit er han òg. Jeg hater ham intenst. Jeg hater feite folk. Det går faen ikke an å gå ut døra med et slikt utseende. Han må ha stått foran speilet i dag og tenkt: «Slik ser jeg ut, og det er greit nok for nå tar jeg på meg jakka og går på butikken.» Jeg har lyst til å lappe til de feite kinnene hans bakfra for OVERTRAMPET han har begått ved å gå ut døra.

Jeg gjør et – ja, hva skal vi si? – et aktivt kjøp her i butikken. Slangeagurken som går mellom fingrene til ekspeditrisen akkurat nå, kommer til å befinne seg minst 30 cm opp i rassen min om halvannen times tid. Det har jeg planlagt. Jeg er ikke homo eller noe, det er bare det at jeg har gått så jævlig lei min egen runking, at jeg gjør små innsatser i ny og ne for å sprite den opp. Mr Fatso foran meg stapper en hel tipakning kjøttpølser ned i handleposen sin og jeg tenker mitt. Kassadamen, på sin side, er – ikke overraskende – stygg som juling. Hun kløner når hun tar imot pengene mine, og jeg må til å VURDERE hvem av henne og det feite svinet jeg hater høyest. Jeg ser at feiten er av typen som har godtatt at han er feit: Han er feit og selvsikker. Han er av typen: Jeg er feit og jeg er stolt av det. Kassadamen har noe så usselt og mindreverdig over seg at jeg ikke engang gidder å begynne å tenke på hva slags komplekser hun ligger og griner over om natta.

Profetien min går i oppfyllelse; slangeagurken forsvinner gode 30 cm opp i endetarmen når jeg kommer hjem og det er ikke særlig behagelig, men uansett bedre enn ingenting. Utløsningen – det er vel en overdrivelse å kalle det en utløsning; jeg klarer å klemme ut noe sæd etter en del jobb – er vel så smertefull som rumpe-penetrasjonen og jeg blir faktisk surere etter runken enn før. Det mest uinspirerende ved å bruke, hva skal man si... «hjelpemidler» når man runker, er at man må rydde opp etter seg. Jeg kjenner det dunker i ringmuskelen mens jeg står som en tosk og stønner og bøyer meg ned under kjøkkenbenken med begge hendene oppi søppeldunken i et halvhjertet forsøk på å gjemme agurken inn under noe gammel skinkeplast.

Jeg hater i bunn og grunn alle folk jeg møter. Jeg hater faenmeg alle. Jeg har begynt å hate ting også i det siste. Og lyder. Det finnes ikke en lyd som ikke irriterer meg. Jeg synes alt er stygt. Det er ikke løgn. Interessene mine dør ut som pensjonister, en etter en. Og sist men ikke minst: Jeg er så drittlei meg selv og min egen surving at jeg holder på å spy. Det har blitt så å si umulig å surve på sin egen måte. Det er alt for mange som surver – AKKURAT slik jeg surver. Jeg ruller sammen de tre flyerne i A4-format som jeg lot den dyrekjøpte sæden min renne ned på. Det står AMBUSH! på alle tre. Svart xerox på rødt papir. Jeg og Arolf laget dem for Feiten for noen måneder siden. Ikke det feite droget på supermarkedet, men SELVESTE Feiten. Feite Frank Leiderstam. Flyerne får plass ved siden av agurken i søpla.

Klokken er tre på ettermiddagen og jeg er rastløs som et hælvete, men er ute av stand til å FORETA meg noe så jeg går for folkeløsning nummer 1: Jeg begynner å se på tv, svitsjer rundt og kommer over et intervju med en 16 år gammel teoretiker som forteller at han har skrevet 12 nye assays – essays fra rumpehullets p.o.v. Jeg blir kvalm og fyrer opp den ene røyken etter den andre hvilket bare gjør meg mer rastløs, og jo mer rastløs jeg blir desto mindre får jeg lyst til å gjøre noe. Utrette noe. Jeg orker ikke mitt eget selskap. Så hvorfor ikke noe sosialt? Fordi jeg opplever det sosiale på denne måten:

MODERNE VERSJON AV HELVETE:

Det Sosiale Helvete.

Første sirkel: Kafémøte med venner

Andre sirkel: Sove i andres hus

Tredje sirkel: Møte foreldrene til folk

Fjerde sirkel: Snakke med folk som er oppriktig interessert i det du har å si

Femte sirkel: Henge ut med folk som er dummere enn deg

Sjette sirkel: Henge ut med folk som er smartere enn deg

Sjuende sirkel: Middager

Åttende sirkel: Parmiddager

Niende sirkel: Fest

Jeg blir sittende som om jeg var lam fra brystet og ned og se på det uutholdelige oppsynet til Gwyneth Paltrow i halvannen time. Gwyneth Paltrow klarer NESTEN å få meg til å begynne å grine av irritasjon, men hun klarer IKKE å få meg opp av sofaen. Hvorfor? Jeg tenker at det er vanvittig uoriginalt å sitte og være paralysert av kjedsomhet, men på den andre siden HVORFOR I HÆLVETE skal jeg ikke ha lov til å kjede meg? Jeg hater meg selv for å være maktesløs. Jeg prøver å knipe rektum tilbake i normalposisjon mens jeg tenker at jeg hater handlekraftige folk like mye som jeg hater maktesløse folk, så det fins liksom ikke noe alternativ. Med andre ord: Jeg hadde hatet meg selv like mye om jeg plutselig hadde dratt meg opp av sofaen og gått ut, full av ungdommelig handlekraft og tiltakslyst, og gjort et positivt bidrag.

Jeg føler meg glasert i analbakterier og tar meg en dusj, men velger av en mystisk grunn IKKE å bruke såpe. Dusjen er trang og sluket renner dårlig pga. mengder med hode- og kjønnshår som jeg definitivt ikke kommer til å gjøre noe med før det blir tett som ei potte. Jeg får varmt vann i munnen og blir sur av det. Pikken er sår og jeg blir sur av det. Jeg blir sur av alt. Jeg har studert litt og blitt sur av det. Jeg har protestert litt og blitt sur av det. Jeg har vært uengasjert og blitt sur av det. Jeg har jobbet litt og blitt sur av det. Jeg har vært arbeidsledig og blitt sur av det. Jeg surner til når jeg tenker på hva jeg har gjort og ikke har gjort. Og hva gjør jeg nå? Kanskje jeg studerer historie, kanskje jeg er performancekunstner, kanskje jeg jobber på 7-11, kanskje jeg er arbeidsledig, kanskje jeg er aktivist, kanskje jeg er sykmeldt, kanskje jeg er pedofil og speedfreak, kanskje jeg har doktorgrad i cellebiologi – hvilken hælvetes rolle spiller det egentlig her i Skandinavia hvor alt fungerer og i en tid da alle – hver student, hver taper, hver junkie, hver lønnsarbeider, hvert statsmenneske og hver... MUSIKER – tenker likt, er like subversive og like oppfinnsomme, like on the edge, hvilket vil si like DRITKJEDELIGE alle sammen. Det spiller INGEN rolle hva jeg gjør. Og det spiller i bunn og grunn INGEN rolle hva jeg tenker. Men uansett hva jeg driver med så kan jeg love deg at det har fått meg til å surne til noe helt jævlig.

Uten å tenke over det setter jeg meg for å drite mens jeg pusser tenna. Og hvorfor i hælvete dreit jeg ikke før jeg dusjet?

Dassen min ser ikke akkurat lekker ut. Det flyter av ting her inne. I løpet av det siste året har jeg begynt å ta med meg ting på dass, hvilket sikkert er et dårlig tegn på et eller annet. Blader og papirer. Lesestoff. Det ligger en annen flyer, som jeg og Arolf lagde for omtrent et år siden, på toppen av en bladbunke foran dassen. Det står SPARE ME på denne. AMBUSH! på den ene, SPARE ME på den andre. Fy faen jeg hater Feite Frank Leiderstam. Jeg har sagt til Arolf flere ganger at jeg ikke kommer til å lage en eneste jævla flyer til, og han er helt enig. Ikke flere flyers. Jeg vurderer å tørke meg i ræva med SPARE ME-flyeren for at den endelig skal komme til nytte, men blir enig med meg selv om at papirkvaliteten sannsynligvis er for dårlig. Jeg sprer bena, holder inn pikken med venstre hånd og spytter tannkremskummet mellom lårene og ned i dassen jeg sitter og driter på. Jeg lukker øynene for jeg gidder ikke under noen omstendighet å se kombinasjonen dritt og tannkrem. Så kommer dilemmaet: Gå bredbeint og krokbøyd over til vasken og skylle munnen før tørking, eller holde tannbørsten med tenna mens jeg tørker, for så å gå oppreist bort til vasken og skylle. Jeg går for løsning to, selv om det ikke er all verden å romstere rundt i rektum samtidig som jeg har kjeften full av Colgate. Akkurat nå er verdensanskuelsen min følgende: Mens Den Vestlige Vesten sitter og runker kølla si slapp hele veien fra Tokyo til LA, sitter jeg og runker min slapp på dassen, i dusjen, i sofaen, på bussen. Forskjellen mellom Den Vestlige Verdens slapp-pikk og min, er grunnideen jeg har om forskjellen mellom det som skjer i mitt «privatliv» og det som skjer ute i verden. Jeg kvier meg for å gå ut på gata, men vet at jeg kommer til å klikke av å gå rundt meg selv her inne, så jeg tvinger på meg skoene, somler som et hælvete, går frem og tilbake fordi jeg tror det er noe jeg skal ha med meg, hvilket bare er løgn og selvbedrag, går inn på badet og ser meg i speilet ca. 10 ganger, kommer meg omsider ut av døra og den første jeg møter er selvfølgelig den uutholdelig irriterende naboen min. Han har på seg en collegegenser som det står THE KING OF ANALINGUS på, og det er teknisk umulig for meg å ikke ende opp i heisen sammen med ham. Det verste med naboen er ikke at han er en blid og stygg idiot av et musikkinteressert rasshøl, men at han er ivrig. Han er så jævlig kvalmende ivrig, og som med alle ivrige folk, er han ute av stand til å ta hintet jeg gir ham HVER jævla gang vi møtes. Hintet heter: Gi faen i å snakke til meg og hold den jævla iveren din og de jævlige teoriene dine for deg sjøl! Heisdøra går igjen.

«Halla,» sier han og snur seg mot meg og smiler, hvilket i seg selv er helt uaktuelt å gjøre inne i en heis på én kvadratmeter. Han puster meg i ansiktet. Jeg makter ikke å svare.

«Er du sur i dag, eller? He he! Hæ? Du er ikke sur vel? Kom igjeeen! Er du SUR?!? HÆÆÆ?» Jeg lukker øynene og venter på at han skal komme med en av de evinnelige teoriene sine. Her kommer dagens:

«Grunnen til at jeg snakker så mye om dass og dassen, ikke sant, er at dassen er en av de siste fellesnevnerne for et splintret fellesskap, fatteru? Dass-sittinga er den globale akten, den globale posituren med omtrentlig lik utstrekning i tid og rom som alle klasser, raser og menneskekategorier fremdeles har til felles. Dassen er således et universelt kontemplativt rom. Den definerer gjennomsnittsmenneskelivets «undringstid». Hvis man legger sammen vanlige folks totale timetall for 'ren' kontemplasjon gjennom et livsløp, vil denne tiden etter høy sannsynlighet sammenfalle mistenkelig med den totale dasstiden, ikke sant. Og det er på den måten man forstår at high og low, over og under, high street og underground alltid har hatt en usynlig affinitet. Et slags hemmelig samarbeid. Den 'rene' tanken oppstår når jobben din er å ta deg av det mest basale. Basjale. Hæ hæ hæ hæ.»

Det svartner for meg og jeg faller ut midtveis i teorien hans, og jeg vet faen ikke hva som skjedde, for plutselig er jeg på vei nedover Obergate forbi Halal-slakter Mamar Mohandi som jeg VET selger heroin over disk, og KING OF ANALINGUS er takk og pris borte vekk. Jeg bestemmer meg for å gå til Leermeister Pub siden jeg ikke makter å ta trikken. Fita ringte meg før jeg gikk på butikken og sa at hun skulle dit i sekstiden.

«Ja, du ser jo jævlig blid ut,» sier Fita.

«Kjeften,» sier jeg.

«Hva skjer?» sier Fita. «Ingen verdens ting,» sier jeg.

«Hva driver du med om dagen?»

«Ikke en dritt. Går rundt og surver til en forandring.»

«Du og Arolf da? Hva gjør dere?»

«Vi deepthroater hverandre til vi kaster opp hver gang vi møtes; Arolf foretrekker at jeg kaster opp på pikken hans, men jeg liker best å bli spydd på pungen,» sier jeg. «Nei, vi er sammen nå og da, men vi GJØR ikke noe, nei. Vi gjør en og annen jobb for Feiten, men det er det snart slutt på. Vi surver i kor,» sier jeg.

Bartenderen kommer mot oss med tenna sine. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet her og prøvd å finne ut om det er overtenna eller undertenna hans som synes når han smiler. Han gir oss to øl.

«Hva er det derra? Sierra Leone-chic?» spør jeg i et sjeldent forsøk på å være fresh og morsom, og bøyer ut langfingeren min (som faktisk ser ut som en mini-agurk fra denne vinkelen her, en sylteagurk, en anusagurk for en dverg eller en liten unge) mot bandasjene Fita har rundt begge håndleddene. «Har du endelig tatt til vettet og gjort et forsøk på å forlate oss?» «Det var en av gutta på jobben som dyttet meg,» sier Fita. «De sloss om en McPork-burger og den ene gutten dyttet meg overende og sparket meg i ribbena da jeg prøvde å skille dem. Forstuet begge håndleddene. De er helt vilt sterke og har ingen mentale sperrer de ungene der,» svarer Fita og drar opp genseren for å vise frem bandasjen hun har rundt brystkassa. Jeg løfter hånda og snur meg vekk som et tegn på at jeg IKKE er interessert i å se bar hud akkurat nå. «Å dra med en sånn gjeng på McDonalds er å BE om anarki og vold,» sier hun.

Jeg har gått lei av å spise, sånn i det store og det hele, hvilket burde tilsagt at jeg spiste junkfood når jeg absolutt måtte spise, men jeg har faenmeg mindre lyst på junkfood enn noen annen mat, og jeg vet da faen hvorfor. Jeg spiser heller kokt torsk enn junkfood. Det er litt surt for jeg har mer lyst til å spise junkfood enn kokt torsk. Jeg kan tvinge meg til å gjøre hva jeg vil, men jeg kan tydeligvis ikke ville hva jeg vil.

«Hvor gamle er ungene?» spør jeg.

«13–14–15,» sier Fita.

«Gutter og jenter?»

«Ja.» «Problembarn hele gjengen?»

«Ja, akkurat som deg,» sier Fita.

Hun vet at det er løgn. Jeg er høflig. Jeg har faenmeg så god oppdragelse at det er til å brekke seg over. Alt er ned i hælvete harmonisk i livet mitt.

«Det er det snart slutt på,» sier jeg. Vi tømmer ølen og skilles. Fita sier hun skal på TESCO. Det virker som det er en teknisk umulighet å gå ute i mer enn ti minutter uten å bli klam på beina. Hva faen er det NIKE tenker på? Porer. De må begynne å lage porer. Hørt om porer? Det er mulig de har prøvd, men de har faen ikke fått det til. Skoene MÅ faenmeg kunne puste før det er noe vits å ta dem på seg. NIKE sitter der med verdens største jævla pengebinge og all verdens indonesiske barnehagebarn som håndverkere, også klarer de ikke å lage sko som kan PUSTE. Skoene MÅ kunne PUSTE! Fotsvette? Problem nummer én? Nei, det har vi dessverre ikke klart å løse. NIKE Gothic : Ikke porer, Shady-NIKE: Ikke porer, NIKE Proffensive: Dessverre ikke porer der heller.

Jeg går av gårde med de klamme beina mine og prøver så godt jeg kan å se i bakken for å unngå øyekontakt med det ene dusinet etter det andre av folk som er HELT lik meg selv. Jeg kan ikke noe for det, men jeg er av typen som blir seriøst nedslått hver gang jeg kommer på at det finnes MILLIONER av folk akkurat som meg, som tenker helt likt som meg og som garantert blir like potte sure når de ser typer som meg, som jeg blir når jeg ser dem. Hadde jeg vært kommandant i Bergen-Belsen ville min egen TYPE, ikke rase, men min jævla kjedelige menneskeTYPE, vært den første som ble gasset i hjel og kastet i ovnene. Mobilen min ringer.

«Hei, det er Fita.»

«Det var da svært, da...»

«Jeg bare lurte på om du ville være med meg og problembarna på piknik på fredag? Siden du var så interessert i dem?»

«Interessert? Fyfaen... piknik. Hadde det ikke vært for problembarna, så hadde jeg sagt nei. Ja.» «... og så survete som du er så kan du kanskje finne deg en venn eller to blant dem...»

«Du skal vel ikke blåse så hardt i hornet du heller, Miss Misfornøyd? Miss Mistilpass?» sier jeg og blir kvalm av mine egne forsøk på ordspill.

Jeg har gått lei av å fantasere om krig. Jeg trodde lenge det var eneste utvei. At man burde gi krigen en sjanse. At det eneste som kunne skape verdifulle holdninger hos folk var vill frykt og nød og den grusomste form for tyrannisk undertrykkelse. Jeg har ofte ønsket å sitte som en benete hund under pisken til fete uniformerte kommandanter i uforståelig triste og grå konsentrasjonsleirer. Jeg har fantasert om å begå de dypeste umenneskeligheter mot raser og folk jeg ikke tilhører mens jeg er pumpet full av metamfetamin og kampkokain og all verdens krigsdop. Jeg har drømt om uforståelig avansert flyteknologi og perfekte ballistiske baner, om mål som treffes med matematisk perfeksjon, og hat som er så glødende at man blir glad av det. Jeg har hatt våte drømmer om å få familien min rovdrept og partert, som en unnskyldning for å få lov til å partere og drepe som en syk djevel selv, og skrive: «Der liebste Platz den ich auf Erden hab; das ist die Rasenbank am Elterngrab» med familieblod på kirker og gravsteiner og fødeklinikker. Jeg kan ikke forstå at jeg har gått lei av å fantasere om dette. Å fyre opp synagoger og moskeer, å stikke gråtende, gravide mødre og små fiendebarn i magen med tynne stilettkniver, å tvinge de skitne hundene til å voldta sine egne på kryss og tvers, å åpne fengsler og slippe fangene fri, eller henrette hele gjengen, alt etter som, velte regjeringer, kneble demokratier, forby tv-kanaler, sensurere all presse og mishandle stolte ideologiske ledere og frastøtende kålrabiluktende intellektuelle pasifister. Eller legge avanserte strategier for hvordan drepe så mange feige sivilister som mulig på kortest mulig tid. Og tenke ut hvordan man skal bli kvitt dem: Det er ikke bare-bare å kvitte seg med døde pattedyr hvis du har ti- eller hundre-tusen av dem liggende og råtne rundt omkring. Man må tenke rasjonelt. Opp til ganske nylig lå jeg og fantaserte om at andre påførte meg bunnløst savn og ulykke, og at jeg påførte andre bunnløst savn og ulykke, men jeg har sluttet med det. Det er sikkert sunt å fantasere om slike ting, men jeg har gått lei av det.

Bare så det er nevnt så har fantasiene mine om å ødelegge små jenter og små gutter seksuelt også dabbet av. Å tenke på å tvinge ting og tang inn i det ene eller det andre hullet til tiåringer, sjuåringer, femåringer gjør meg ikke kvalm lenger. Hva er verre enn grusomheter i sex, vold og maktmisbruk, eller en kløktig og kald kombinasjon av de tre? Utstrakt seksuell, fysisk og psykisk misbruk av uskyldige barn? Jeg kommer ikke på noe og det gjør meg urolig. Det MÅ da finnes noe verre?

Fita ringer nok en gang for å fortelle meg hvor og når jeg skal stille opp for problem-pikniken på fredag. I dag er det onsdag. Hun sier at hun er fremme på TESCO og lurer på om jeg ikke har lyst til å komme etter. Jeg sier nei, og vurderer om jeg skal ringe Arolf – hvilket betyr at jeg må opp til ham og sitte der til klokken fem i morgen tidlig – eller om jeg skal dra meg hjem og prøve å sovne bort fra mitt eget dårlige selskap. Ingen av delene er noe godt alternativ, men jeg velger det siste. Oppe hos Arolf ville jeg garantert hatt det morsommere enn hjemme med slangeagurken, men serotonin-nivået i hjernen min er så lavt nå at jeg er seriøst redd for å bruke opp det lille som er igjen.

Og apropos serotonin; her stuper kurven, for hvem andre enn Sören Martinsen kommer mot meg på gata. Han retter på brillene når han ser meg og løfter hånden.

«Halla, Rebel!» sier han med den kjipe akademiker-stemmen sin.

«Halla,» sier jeg og håper for guds skyld at ikke samtalen penser seg inn på Feiten. Martinsen er nemlig en av Feite Frank Leiderstams nærmeste samarbeidspartnere og har selvfølgelig klart å dra på seg en av de PUSH-produserte counterfeit brand T-skjortene til Feiten, med påskriften: UMA (versjon av PUMA)

Jeg gremmes.

«Pokker, Rebel, jeg møtte nettopp Remmy Bleckner, og han var ordentlig ulekker mot meg... Jeg skjønner ikke hva som går av ham. Greit nok er han sentral i miljøet og alt men, altså... å sitte en time og slenge anal-vitser til min britiske venn fra andre siden av lokalet, er kanskje litt over streken...»

«Ja,» sier jeg.

«Jeg fatter ikke hvorfor Frank holder ham i samarbeidet på PUSH.»

«Nei,» sier jeg.

«Min britiske venn skjønte heller igjen ting. Det er da ingen som oppfører seg slik i en kulturnasjon.»

«Nei,» sier jeg.

Sören Martinsen hadde tidligere et vilt og halv-akademisk fetisj-oppheng i Bwittish Åndahgrøund og Bwittish Cøunta-Culcha, hvilket i utgangspunktet ga ham et godt karrieremessig utgangspunkt: Først klarte han å grine seg til en jobb som katalogskribent for utstillingsstedet HELLEVEN 747 i Manchester, og etter et par halvår med ivrig utstillingsåpningsfrekventering klarte han å mase seg til en skribentjobb i RTS Magazine, mot absolutt alle odds. Det er mulig redaktøren hadde en eller annen forskrudd 90-tallsidé om Skandinavia som et nytt og eksotisk et eller annet. Uansett fikk Martinsen det for seg at han måtte legge om skrivestil siden det tross alt var et kritisk og våkent London-publikum han nå henvendte seg til, ikke slappe skandinaver. Og vilt inspirert av Steven Wells klarte han for det første å velge norske Dollie de Luxes London-oppsetning av Which Witch som sitt første objekt for musikk-kritikk, som en eller annen «ironisk» «tvist», og for det andre klarte han å produsere følgende leseruvennlige åpningssetning, som det for det tredje kostet ham 35 minutter å unnfange og, for det fjerde, kostet ham jobben i bladet – på dagen:

Switch Itch

By Sören Martinsen

«Which Witch» with which «the bitch» (Bjørnov) and «the litch» (Adrian) wished to switch the ritch British posh-kitsch into a lush niche-opera Frenchie-quiche-sandwitch-dish with Norwegian «fish» in it, by making a career-hitch(hike) with the stiched up itchy-bitch named Trish Tha Cleavedge – the priveleged bridge-playing dyke married to Mike Mitch with a Lucky Strike-fetish, who came to like Sish Kebab during Rehab in The Lichfab Rehab Lab because of the arab lad who you'd wish had had a slightly less sad start to the bad smelling fart he called his life, which made him ultimately mess up his wife with a dull kitchen knife and a blow-torch which brought him with force to the iron- porch in a Porche as red as the color of his head which is now led back from the dead, although 24-7 in bed.

Det var opplagt at dette var flaut for absolutt alle, og da særlig for Sören Martinsen selv, i tillegg til den delen av verdens befolkning som har engelsk som morsmål. Og på toppen av møkkaartikkelen som gjorde skam på hele RTS-redaksjonen, klarte musikkprodusent Mike Mitch å saksøke magasinet for å ha offentliggjort detaljer rundt avrusningen hans, og Martinsens karriere som musikkanmelder i Storbritannia var historie. Martinsen surnet til og begynte å forbanne britisk snørrkultur – uten å klare å legge av seg aksenten han hadde jobbet så mye med, vel å merke. Han tok til å kikke mot Amerika og var innom flere strategier på vei mot den endelige strategien som skulle komme til å imponere den fete hjernen til Feiten noen år senere. Og strategien? Han bestemte seg for å gå for «et eller annet som er mer autonomt enn det jævla magasin-horeriet» og endte opp med – ikke overraskende – å skrive bøker. Oi oi! Først bestemte han seg for å bli en litterær Eddie Murphy, men da han hadde kvittet seg med fascinasjonen for stand-up-komikkens subversive potensial, gikk han over til å innbille seg at å være en litterær Tarantino var saken. Etter det var eneste muligheten å bli en litterær Eminem, en litterær overklasse-Eminem, vel å merke, eller, ja, Martinsen er blandingsrase, klassemessig sett; foreldrene hans er alkis-akademikere... uansett; da den ideen var uttømt, gikk følgende faktum opp for ham: Det som er viktigst for både en skjønnlitterær og en faglitterær forfatter er å ende opp med en bibliografi med TØFFE TITLER. Det er mye, mye viktigere enn innholdet. «Å spare på kruttet i tittelen er det samme som å skru av klokka for å spare tid,» skrek han mot speilbildet sitt inne på badet for å overbevise seg selv og booste den kjipe forfatter-selvtilliten sin. Det er derfor bibliografien hans er full av tynne og kjipe bøker med titler som: Skjønnlitteratur:

_Herpes Nation

Black Man On Drugs

Within Evil

A Shameless Self-Promoter

He Was A Runner

Adults in Houses

What part of $yy$eu$ don't you understand?!?

Jake Ondom, the Man who moved to Ibiza

Faglitteratur:

__903 Commercial Whitewashing of the Underground

_National An_T_M: The Corporate Pimp aka the National State (Slut)

_The Tomorrow Show: The Rise and Rise of Talkshow Dictatorship

_Powerdope: Cocaine's Influence on White Management Culture

_Evil Sunday: An Account of the Weekly Portioning of Domestic Violence

_Fight Cube: The 20_t_h Century Battle of the White Cube

_Funk Food: What's Wrong With Junk Food?

_Cursor Curse: Writers Block Thanks To Microsoft Corp.

_Die Kunst Der Karriere: The Spiritual Descent of the Career-Art of the New Millennium

_Hardcover Hardcore: The Pornographization of the Coffee Table Book

_The Race Race: A History of Careerist Racism

_Rapuccino: The Descent of Fine Italian Rap Into Crapuccino

Og det var altså denne bibliografien/tittellisten som imponerte Feiten nok til å trekke ham inn i PUSH-samarbeidet som... ja, som hva som helst... i dag er han «logistiker» og propagandaminister. Undergrunnen forutsetter ikke kompetanse, bare vilje til å være survete (Wille zur Sourballness), og er man survete nok kan man få hvilken jobb som helst «der nede». Feiten og Martinsen har ikke mye til felles, annet enn interessen for «motstand» og kulturell youngness og freshness. Det er mulig man også kan bytte ut 'kulturell' med 'seksuell' i den setningen: Når sant skal sies drømmer Sören Martinsen, i likhet med Feiten, ofte om et sted som ikke fins; dvs. en verden der det kryr av tenårige småjenter med hardbodies som er villige til å gjøre alt – virkelig; hva som helst – for å våkne opp ved siden av en intellektuell tungvekter [på 37 år] om morgenen. Men verden er rettferdig på noen områder; den kjensgjerning at Sören Martinsen opptil flere ganger har ytret at han har et «problem med språket» har fått skjebnen til å opprette evig avstand mellom ham og verdens tenårige hardbodies.

«Hører du og Arolf gjør en del jobber for Frank for tida,» sier Sören.

«Mmm,» sier jeg.

«Hva er det nå? NIKE-greier?»

«Mmm,» sier jeg.

«Det skjer en del slike tiltak om dagen. De gutta som dro med seg NIKE-sjefen ut i skogen, fikk jo masse oppmerksomhet. Hva var det de gjorde igjen?»

«De tvang ham til å smøre beina deres med fotsoppsalve. De hadde fått fotsopp begge to på grunn av utstrakt bruk av NIKEs.»

«He-he,» ler Martinsen på sin forstående akademiker-måte.

Jeg skulle ønske jeg kunne glemme, men jeg har sluttet å dope meg. Jeg får ikke dårlig samvittighet av det lenger. Alt som ikke gir meg dårlig samvittighet begynner å fremstå som meningsløst. Det er verken medgang eller motstand i dopen.

Hos Cappelen kan du lese resten av første kapittel.

UROMOMENT: Er radikalisme mulig, er spørsmålet som stilles etter Matias Faldbakkens utgivelse «Macht und Rebel». På forfatterkvelden på BLÅ mandag provoserte han deler av norsk venstreside ved ikke å svare på om han er for eller mot porno, for eller mot kapitalisme. <a href=http://www.nrk.no/dynasx?p_lenke_id=310942&p_artikkel_id=2334409&mswmext>Hør radioreportasje!</A>