ERLING FOSSEN

er Oslos svar på Nord-Norges Lars Andreas Larssen. Larssen uttaler seg på vegne av det «nordnorske». Fossen på vegne av det urbane. Begge forfekter gammelmodige og passé holdninger om Nord-Norge. Larsen bommet da han drog våpen for en landsdel søringene «var slemme mot». Fossen tviholder på 50-tallets industridrømmer og tror at den nordnorske nostalgien skapes og opprettholdes på bygda. Team Antonsen hadde oppdaget noe som Fossen og Larssen ikke gjorde. Og de tullet med den urbane og nostalgiske «liksom-nordlendingen». Da smalt det.

Peter W. Zapffe, Asbjørn Dybwad og Arthur Arntzen skapte humor ved å karikere nordlendingen og definere det «nordnorske». Og i denne sjangeren er ikke det nordnorske Tromsø eller Bodø. Råmaterialet og settingen er framfor alt den nordnorske utkant generelt og nordnorske bygdetullinger spesielt. Dette er det ekte, utemmede og eksotiske Nord-Norge: Bannskapen, trygda og latskapen. Skitne og usexy mannfolk som ofte er enfoldige og av og til noen luringer. De er umusikalske i forhold til moderne og urbane oppfatninger og det politisk korrekte, men framstår - i all sin ukorrekthet - som et korrektiv fra dypet av den nordnorske allmuen.