Mackøl og hestkuk

Hvorfor er det greit å karikere nordnorske bygdetullinger i Rorbu-TV fra Tromsø, men ikke fra Marienlyst?

ERLING FOSSEN

er Oslos svar på Nord-Norges Lars Andreas Larssen. Larssen uttaler seg på vegne av det «nordnorske». Fossen på vegne av det urbane. Begge forfekter gammelmodige og passé holdninger om Nord-Norge. Larsen bommet da han drog våpen for en landsdel søringene «var slemme mot». Fossen tviholder på 50-tallets industridrømmer og tror at den nordnorske nostalgien skapes og opprettholdes på bygda. Team Antonsen hadde oppdaget noe som Fossen og Larssen ikke gjorde. Og de tullet med den urbane og nostalgiske «liksom-nordlendingen». Da smalt det.

Peter W. Zapffe, Asbjørn Dybwad og Arthur Arntzen skapte humor ved å karikere nordlendingen og definere det «nordnorske». Og i denne sjangeren er ikke det nordnorske Tromsø eller Bodø. Råmaterialet og settingen er framfor alt den nordnorske utkant generelt og nordnorske bygdetullinger spesielt. Dette er det ekte, utemmede og eksotiske Nord-Norge: Bannskapen, trygda og latskapen. Skitne og usexy mannfolk som ofte er enfoldige og av og til noen luringer. De er umusikalske i forhold til moderne og urbane oppfatninger og det politisk korrekte, men framstår - i all sin ukorrekthet - som et korrektiv fra dypet av den nordnorske allmuen.

HVA ER FORSKJELLEN

på historien om Krøvel Velle Volle fra Velle i Volle, og Oluf i Raillkattlia - bortsett fra at familien i Raillkattlia er en betydelig styggere karikering av utkantnordlendinger? Olufs sønn Lars har IQ som en hjerneskadd - uten å være det. For ikke å snakke om Olufs kone, den feite kjerringa, rivjernet Emma. Hvilket kvinnesyn - hvilken nedsettende framstilling er ikke Emma av oss kvinnfolk i den nordnorske utkant? Historien om Velle Volle er særdeles forsiktig, ja lun som en lofotvott i forhold. Hvorfor så indignert, Lars Andreas Larsen? Hvorfor så mistroisk, pedagogikkprofessor ved Universitetet i Tromsø, Edmund Edvardsen? På NRK-radio uttalte sistnevnte at Team Antonsen var farlig fordi de lurer nordlendingene til å flire av seg selv. Hvem ble vi lurt til å flire av da Oluf gikk på eteren?

Hvis Team Antonsen mobber nordlendinger, så er det ren sjikane Arthur Arntzen har drevet med. Hvorfor tålte vi det? Er det greit at befolkningen i nordnorske bygder mobbes fra Tromsø, men ikke fra Oslo? Er det greit å karikere nordnorske bygdetullinger i Rorbu-TV fra Tromsø, men ikke fra Marinlyst? Ligger frustrasjonen i at Team Antonsen også rammer det urbane Nord-Norge - ja endog nordlendinger i Oslo - mens Tromsø-humoristene bare rammer oss i den nordnorske periferi?

ALLE REGIONER

har sin mare. Nord-Norge hadde Lars Andreas Larssen, helt til sindige avisredaktører fratok han sitt nordnorske stasborgerskap og erklærte han uønsket i media. Oslo har Erling Fossen, som uttaler seg på vegne av det urbane og moderne. Selvsagt hengte han seg på Team Antonsen-debatten og postulerte i Dagbladet, nok en gang, avleggs tankegods om at Nord-Norges ulykke var at vi saboterte lønnsomme trålere framfor en statsstøttet klientøkonomi basert på sjarkromantikk. Og Ottar Brox er den skyldige.

Det er en intim sammenheng mellom folks kunnskapsnivå og de påstander som framsettes. Og det får være grenser for hvor lenge Fossen kan drive meningsakrobatikk uten å ha peiling. Debatter bør bidra til økt innsikt. Om Fossen mente at kunnskap hadde noe for seg, ville han ha funnet ut at mesteparten av statsstøtten til fiskeflåten verken har gått til Nord-Norge eller sjarkflåten, men til trålerne og Vestlandet. Om Fossen ikke var så provinsiell og historieløs ville han ha visst at kampen mot trålerne startet for mer enn hundre år siden i Norge og for enda lengre siden i andre land. Og kampen fortsetter, både i Norge, India, Chile og Canada. Og EU. Uten Ottar Brox' hjelp.

LARS ANDREAS LARSSEN

skjønte at han dreit på draget, og lot seg raskt kooptere av Team Antonsen. Fossen bør i det minste lese fiskerienes ABC før han igjen postulerer Nord-Norges lykke og ulykke. Det er sant at nordlendingene vil ha seg frabedt å bli representert av Lars Andreas Larssen. Og med sin «perverse interesse for Nord-Norge» burde Fossen oppdage at irritasjonen over Larssen er minst like stor i nordnorske bygder som i byene. Jeg vil også anta at den jevne urbane Oslo-borger vil ha seg frabedt å være representert av Erling Fossen.

Humor er en sosial konstruksjon. Og konstruksjonen bygges både av de som sender budskapet og de som tolker det. På «Råttstokkfestivalen» i Finnmark kunne Oluf tolkes som bekreftelsen på den nordnorske latskap. Men fortellingen var også en kraftig brodd mot Carl I. Hagen og hans syn på finnmarkinger. Og hva med den stakkarslige Krøvel Velle Volle, som står maktesløs overfor et pengespill det er umulig å komme ut av og der spillereglene er utilgjengelige og hele tiden forandres? «Ekstrajoker Nord» karikerer en fortapt nordlending, men er også et genialt bilde på den stigende avmakten i samfunnet: Bare tenk på virkelighetens EØS-Joker: «Her har vi veterinærjokeren, nå får du ikke slakte hjemme», eller «Oi, der kom privatiseringsjokeren, nå må lokalsykehuset og fossefallene selges - går du videre Olav Akselsen?» I EØS-Joker er hvilken som helst stortingsrepresentant like hjelpeløs som Velle Volle. Men videre går de, stadig mer ribbet, akkurat som den arme Krøvel.

TEAM ANTONSEN

kan forresten mistenkes for å plagiere nordnorsk humor. Ta penisvitsen til Kristopher Schau, der en hund nesten, men bare nesten, glefset i seg hans manndom. Storyen er påfallende lik den minst tretti år gamle fortellingen der Oluf sitter nybadet og naken på en kjøkkenskammel og varmer seg foran vedkomfyren. Olufs baller dingler ned gjennom hullet i skammelen, og gammelmonsen Røder slår til. For full kraft. Med tenner og klør. Den tapre Kristopher Schau har så visst mer å ta ut.

Det som har påkalt frustrasjon hos kritikerne av Team Antonsens nordnorgehumor, er ikke den vanlige harselasen med nordnorske bygdetullinger. Det er brodden mot den urbane «liksom-nordlendingen» som svir. Som gjerne vil være nordlending, men som må ty til hestkuken for å være sikker. Som snakker like dårlig nordnorsk som Harald Eia. Vulgærnordlendingen. Som tror Mack-bryggeriets pr-gimmik «Mackøl og Måsegg» er gammel nordnorsk tradisjon. Som tviholder på et nordnorgebilde der hurtigruta er livsnerven og sjarkene er brune. Kanskje er det ennå sånn i Skouatnes? Kem veit. I vinterferien var jeg med min funky venninne på Lofothavet i hennes veldrevne og lønnsomme sjark. Og den er rød.