«Mad Men» holder stilen

Tonen er lettere i fjerde sesong, men fortellingene er like elegant sydd sammen som før.

||| TV: Det må være lov å kalle «Mad Men» et fenomen når Mattel lager Barbie og Ken kledd som Don og Betty Draper og kleskjeden Banana Republic lanserer en «Mad Men»-kolleksjon.  

For ordens skyld, denne anmeldelsen er beregnet på dere som har sett tre sesonger og tonen vil være noe innforstått. Fjerde sesong starter i november 1964, omtrent ett år etter de dramatiske hendelsene som avrundet forrige sesong. Don Draper ble avslørt av Betty og har flyttet til Manhattan, samtidig som nystartete Sterling Cooper Draper Pryce sliter med å tiltrekke seg nye kunder — Lucky Strike utgjør 70 prosent av inntektene.  

På defensiven
Episoden begynner med at en journalist fra Advertising Age stiller et av seriens store spørsmål: «Hvem er Don Draper?» Den kreative lederen i SCDP fnyser av spørsmålet og belønnes med en lite smigrende artikkel, noe som fører til at en kunde forlater byrået. Draper får en skyllebøtte av Bert Cooper.  

Vår antihelt er på defensiven også når det gjelder damene, noe som resulterer i et par kostelige scener. Frigjorte og karrierebevisste Peggy Olson, derimot, virker mer selvsikker enn noensinne og Roger Sterling er utstyrt med en rekke onelinere av den kyniske og sjåvinistiske sorten. Når det viser seg at reporteren fra Ad Age har trebein, sier Sterling: «They're so cheap they can't even afford a whole reporter.»

Utsøkte detaljer
Jeg får en følelse av at «Mad Men» rykker tilbake til start. Optimismen hersker, til tross for en rekke bekymringer, tonen er lettere og de komiske innslagene kommer tettere enn før. Samtidig er fortellingen vi får servert like smaksrik og kompleks som før. Første episode inneholder så mange utsøkte verbale og visuelle detaljer at jeg får lyst til å se den om igjen med det samme. Tempoet er relativt langsomt, men likevel får jeg ikke med meg nyansene. Det kaller jeg en god tv-serie.