HISTORISK DRAMA: "Imperiets siste dager" er en miniserie fra BBC, om interne og eksterne konflikter knyttet til en britisk militærbase i den tidligere kolonien Aden i 1965.Vis mer Vis mer

«Mad Men» møter «Nobel» i et litt naivt kostymedrama

Tematisk sett kunne «Imperiets siste dager» vært satt til 2018.

Arabisk nasjonalisme, bestialsk terrorisme, og europeiske styrker som kløner det til i et område og en kultur de forstår seg dårlig på. En blodig konflikt vestlige styresmakter nekter å kalle krig.

Tematisk sett kunne dramaserien «Imperiets siste dager» vært satt til 2018. Men dette er et kostymedrama fra 1965, om en britisk militærpolitileir i den bittelille kolonien Aden, i dag en havneby i Jemen.

«Imperiets siste dager»

4 1 6

Dramaserie

13. august kl 21.20
Beskrivelse:

Miniserie i seks deler.

Kanal:

NRK 1

«Dagsaktuelle problemstillinger i litt naiv kostymedramainnpakning.»
Se alle anmeldelser

BBC-serien, som har ligget tilgjengelig i NRKs nett tv-app i et par uker, får lineær premiere på mandag.

Miniserien blander private intriger i leiren med større konflikter. Herunder kampen mot en opprørsgruppe som framstilles nokså likt det bildet vi har av dagens arabiske terroristgrupper. Fra retorikk til henrettelsesmetoder.

Økende dramatikk

I sentrum står det nygifte paret Joe og Honor Martin. Han er ny kaptein på militærbasen, hun er den naive unge kona. Honor (Jessie Buckley) blir raskt venninne med en annen offiserkone, Alison Laithwaite (Jessica Raine), som er hennes rake motsetning. Alison mistrives med det meste, og kompenserer ved å drikke døgnet rundt og opponere mot alt og alle. Seriens mest interessante karakter er imidlertid hennes ektemann Ed (Stephen Moore), en tilsynelatende tragisk figur som viser seg å være det nærmeste serien kommer en klassisk helt.

Han stod tydeligvis for tur til å få kaptein-stillingen, men ble muligens forbigått på grunn av den utagerende kona. Det er synd for basen, forstår vi, for han er en av dem som skjønner seg best på lokalbefolkningen. Også har han et stødig moralsk kompass, og har mindre til overs for «aktivt avhør» (les: torturmetoder) enn mange av sine kolleger. Det blir viktig når dramatikken øker utover i serien, og flere av kollegene blir personlig involvert i konflikten med opprørerne. Inkludert leirens øverstkommanderende, Major Harry Markham, med kone og barn.

Tenk «Mad Men» møter «Nobel», med en dæsj «The Crown». Det vil si, slik kunne det vært hvis serien hadde utnyttet sitt potensial til fulle. Å flytte dagsaktuell problematikk til en annen tid eller et annet sted, er ikke bare mindre risikofylt, men åpner også for friske perspektiver på kjente problemstillinger. Det er muligheter fantasysjangeren benytter seg flittig av, og det har ganske sikkert vært i tankene til produsentene bak denne serien også.

Litt for tydelig

Men så er det som om de ikke har turt helt, eller funnet ut at det viktigste tross alt er å trykke på de emosjonelle knappene hos et bredest mulig publikum. Eller treffe «Nytt liv i East End»-publikummet (der Jessica Raine har en ganske annerledes 60-tallsrolle). Her er flere gråte- og gispescener, men brutaliteten når bare et visst punkt. Og noen av figurene blir så tydelige at du, hvis du har sett noen BBC-kostymedramaer før, ganske fort forstår hvem som vil og ikke vil overleve. De moralske spørsmålene får klare svar, her er skuffende lite rom for refleksjon. Tydeligst blir det mot slutten, da en vampete kvinnelig krigsreporter tar en avgjørelse som skal vise at hun har et godt hjerte innerst inne, men som bryter ekstremt med de pressefaglige prinsippene hun har snakket varmt om gjennom hele serien.

Den overflatiske og lettvinte behandlingen av mange kompliserte og dagsaktuelle spørsmål får serien til å framstå like naiv som rollefiguren Honor Martin. Så ble den heller ikke den suksessen BBC nok hadde håpet på, og en planlagt andresesong er kansellert. Det er synd, for det kunne vært spennende å følge historien om en av de siste britiske kronkoloniene videre. Bare to år senere, i 1967, endte konflikten med at britene trakk seg ut, og Aden ble hovedstaden i den selvstendige staten Sør-Jemen. Dette er altså ingen stolt britisk seiershistorie, men heller ikke den komplekse fortellingen det kunne ha blitt.