Vakker, men fattig: Gamlebyen i Fianarantsoa, Madagaskar. Byen er full av lidelse og nød. Foto: NTB scanpix
Vakker, men fattig: Gamlebyen i Fianarantsoa, Madagaskar. Byen er full av lidelse og nød. Foto: NTB scanpixVis mer

Bistand:

Madagaskar har pest hvert år, og folk dør av sult. Du må hjelpe dem, Ulstein

Av de 38 milliarder kronene Norge kommer til å bruke på bistand i år, kommer nesten ingenting, mindre enn 100 millioner å gå til Madagaskar.

Meninger

Stadig lavere andel av verdens barn dør før de fyller fem. Stadig færre kvinner dør i barsel. Stadig flere mennesker får tilgang til rent drikkevann og toalett. Det går fremover. Men ikke på Madagaskar. Hvorfor er det slik, og hva kan vi bidra med?

Spaltist

Karl-Eirik Kval

er lektor og lærer i videregående skole. Han er også lærebokforfatter og forfatter av boka «Det store skolesviket». Han har hovedfag i statsvitenskap, og har blant annet forsket på innvandreres valgdeltakelse ved Institutt for samfunnsforskning.

Siste publiserte innlegg

På Madagaskar dør 120 barn under fem år hver dag, de aller fleste av sykdommer som med moderne medisin lett kan behandles. 3000 kvinner dør hvert år i barsel. Landet har pest hvert år, og folk dør av sult. Bare tre land i verden har en større andel av befolkningen som lider av kronisk underernæring, ifølge UNICEF. Halvparten av alle barn på Madagaskar er veksthemmet.

Og landet har en befolkningsutvikling som er ekstrem. Veksten er 2,7 prosent per år. 40 prosent av befolkningen er under 15 år. I 1960 bodde det rundt fem millioner mennesker på øya, i dag nærmere 25 millioner. Om det fortsetter som nå, vil øya ha 50 millioner mennesker innen 30 år.

Etter to besøk og noen måneders opphold på øya i alle de største byene og noen av de minste landsbyene sitter jeg igjen med et inntrykk av ekstreme kontraster: fra transittbyen Fianarantsoa full av tiggere, nød og elendighet i sør til landsbyen Saint Augustin i sør-vest uten én eneste tigger og med smil, latter og glede. En landsby der folk klarer seg utmerket med fisk og enkel tilgang på ferskvann, et paradis for barn og eldre – så lenge de er friske, kan fiske og syklonene ikke herjer.

For når syklonene kommer, er landsbyen isolert og havet er for farlig til å kunne fiske. Veien som forbinder Saint Augustin med resten av verden er egentlig ikke en vei, men noen spor som er kjørt opp i terrenget, og som regnet gjør om til uframkommelig søle. Landsbyen kunne samle sammen penger til en TV, solceller og batterier, slik at de kunne følge VM i fotball. Men noen asfaltert vei ligger langt utenfor deres rekkevidde. Og fra staten er det ingen hjelp å få.

I 1960 (da Madagaskar frigjorde seg fra Frankrike) hadde landet et godt utbygd vei- og jernbanenett, havner, sykehus og skoler. I dag ligger store deler av veinettet brakk, barn står langs veiene og skyfler jord og stein ned i hullene – som blir større og større år for år – i håp om at sjåførene i passerende biler og busser gjennom vinduet skal kaste ut noen øre. Jernbanen er så godt som nedlagt.

La meg ta ett eksempel: Veien mellom Tuléar i sør-vest og Morombe 200 kilometer lenger nord, var asfaltert og fullt kjørbar en god stund etter at franskmennene hadde trukket seg ut. På 1960-tallet kunne en med en 2CV kjøre strekningen på 4,5 timer. I dag bruker en kraftig firehjulstrekker 7,5 timer, og den lokale «bussen» bruker 16 timer (en kraftig lastebil bygd om til buss – som stopper i flere landsbyer med last). I dag finnes kun rester av den gamle asfalten.

I 1960 hadde gasserne en inntekt over det afrikanske gjennomsnittet. Fra 1960 og til i dag er kjøpekraften redusert med én tredel og den jevne gassere tjener én firedel av afrikanere flest sør for Sahara. I de snart 60 årene siden 1960 har realveksten per innbygger i gjennomsnitt vært minus 0,9 prosent.

Apropos kontraster: sist sommer satt jeg rundt bålet slik menneskene har sittet i hundretusenvis av år i et daglig kveldsrituale før barna skal i seng (skjønt seng er det ikke, de sover rett på gulvet) med mor og far, fem barn og bestemor. (Landsbyens TV er låst inn i et skap på skolen og tas bare fram for spesielle anledninger.) Og dette kunne jeg formidle direkte til mine venner i Norge via telefonen.

For dette er også Madagaskar: alle byene har et superraskt 4G-nett, mindre steder 3G og denne lille landsbyen med noen få hundre individer hadde E-nett (edge), langsomt, men raskt nok til å laste opp tekst og et bilde. Et mobilnett drevet med solceller og batterier.

At en på relativt kort tid har klart å skape dekning for mobiltelefon på store deler og for de fleste på verdens fjerde største øy, lover godt. Legg så til at Madagaskar er et land svært rikt på naturressurser: dyrkbar jord, mineraler, edelsteiner, petroleum. Det er med andre ord ikke ressursene det skorter på. Men hva?

Madagaskar har 18-20 ulike etniske grupper, og gassisk politikk preges først og fremst av eliter som kjemper om posisjoner og ressurser og med liten evne til å samarbeide. Det politiske systemet fungerer slik at de som til enhver tid sitter med makten, sørger for å trekke inn mest mulig ressurser til sine egne. Landet mangler dessuten stabile, solide institusjoner som kan legge til rette for en økonomisk utvikling som kan møte befolkningseksplosjonen på en god måte. Og landet har en korrupsjonskultur som preger alle nivåer i samfunnet.

Legg så til at gassere flest gjerne bruker betydelig ressurser på de døde, med likvending (flytting av likrester) og prosesjoner. De dødes ånder skal pleies og respekteres. Og skulle en gasser lykkes med å tjene penger i business, tror mange at det er takket være skjebnen og forfedrenes ånder. Da kan storfamilien komme for å få deler av overskuddet. Noe som gir dårlige kår for investering og utvikling av økonomien.

Hva kan håpet være? En kan si mye om kinesernes tilstedeværelse på Madagaskar, som at mesteparten av pengene de investerer, går i elitenes lommer. Men de bygger for eksempel veier, og veier gir muligheter for økonomisk utvikling. Skal et land som Madagaskar få til en snuoperasjon for å få flest mulig ut av fattigdomsfella, er det særlig to ting som gjelder: veier og skoler.

Utdanning er svaret på mange av Madagaskars utfordringer. Men landet har et skolesystem med store svakheter. To av tre lærere mangler formell utdanning. Og lønna er så lav at mange bruker enkelte av dagene i uka til å gjøre andre ting enn å undervise, de har rett og slett ikke råd til å gå på jobb. Noe av det jeg opplevde, var likevel at barna kunne fransk atskillig bedre enn sine foreldre, og det hadde de lært på skolen.

Av de 38 milliarder kronene Norge kommer til å bruke på bistand i år, kommer nesten ingenting, mindre enn 100 millioner å gå til Madagaskar. Nå som det går så mye bedre for de aller fleste av landene Norge gir bistand til, bør vi kanskje revurdere hvilke land som mottar hvor mye av vår bistand? Kanskje vi bør begynne å bruke bistandspenger på å bygge veier og skoler og lønne lærere på Madagaskar? Hører du, utviklingsminister Dag Inge Ulstein?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.