DE DRØMTE OM AMERIKA: Fra «Begjær under almene». Foto: Erika Hebbert, Nationaltheatret
DE DRØMTE OM AMERIKA: Fra «Begjær under almene». Foto: Erika Hebbert, NationaltheatretVis mer

Signaler/teater:

Made in America

På norske teaterscener er det nasjonale amerikansk.

Kommentar

TEATER: «Begjær under almene». «Engler i Amerika». «En handelsreisendes død». «Prisen». «Trollmannen fra Oz». «The Book of Mormon». Disse teatertitlene har mye felles: De er alle å regne enten som moderne klassikere eller kommende klassikere. Alle er skrevet i og lagt til USA. Alle prøver å karakterisere samfunnet gjennom enkeltpersoner og familier.

Alle er også å se på norske teaterscener denne våren. Når norsk teater våren 2018 forsøker å forstå samfunnet gjøres det gjennom amerikansk filter.

TENDENSEN ER TYDLIGST hos de nasjonalt eide teatrene, med særlig ansvar for å skape teater med nasjonalt perspektiv. Fem norske teatre, pluss operaen, mottar all sin offentlige støtte fra staten: Nationaltheatret og Det Norske Teatret i Oslo, Den Nationale Scene i Bergen, turnéteatret Riksteatret med base i Oslo, og det samiske turnéteatret Beaivváš, med base i Kautokeino. Av disse går Nationaltheatret denne våren i front med å gjøre Amerika greit igjen.

Nationaltheatret-året begynte med Arthur Millers «En handelsreisendes død» fra 1949. Det fortsatte med Tony Kushners «Engler i Amerika» fra 1991 og 1993, og avrundes nå med Eugene O'Neills «Begjær under almene» fra 1924. Tre store forestillingssatsninger på tre toneangivende dramaer fra tre ulike generasjoner.

Alle de tre tar for seg samfunnsskifter, eller forandringer i sosial status, gjennom enkeltmennesker og små grupper. I alle er det personlige politisk og det politiske personlig, og i alle er både det personlige og det politiske unektelig amerikansk. Det samme kan sies om Riksteatrets «Oz» og «Prisen», og om Det Norske Teatrets «The Book of Mormon», produsert i samarbeid med Kilden Teater. Hva skyldes denne dragningen mot Amerika?

KANSKJE ER DET en Trump-effekt. Han vekker som vi vet sterke følelser på begge sider av Atlanteren. Teatret liker sterke følelser. Kanskje handler det om den evige norske drømmen om Amerika. Å si at nordmenn ser på Norge som den femtitredje staten er å trekke det for langt, men mange i Norge føler sterkere bånd til USA enn til Europa.

Kulturelt er USA-importen betydelig her til lands. Vi vet at samfunnsstrømninger fra den amerikanske siden av Atlanteren også har betydning for livet på denne siden, og kanskje har vi et lillebrorkompleks. Norge ønsker å påvirke verden, og vi ser at USA påvirker verden. Kanskje er årsaken mangel på fantasi hos teatersjefene, eller at de velger det velkjente fordi de vet det er kommersielt trygt.

Kanskje gjør også undertegnede dette til mer av en sammenheng enn den teatrene selv har ment at det skal være. Det er fullt mulig at alle disse valgene er tatt simpelthen fordi tekstene det er snakk om er gode teatertekster, som alle også burde ha gode muligheter til å bli gode teateroppsetninger. Kanskje er det korrekte svaret «litt av alt det nevnte».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook