GRØNT SKIFTE: NHO-leder Kristin Skogen Lund omdøper det grønne skiftet til "Made in Norway". Forhåpentligvis sporer det ikke av. Her med LO-leder Gerd Kristiansen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
GRØNT SKIFTE: NHO-leder Kristin Skogen Lund omdøper det grønne skiftet til "Made in Norway". Forhåpentligvis sporer det ikke av. Her med LO-leder Gerd Kristiansen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hovedleder: NHOs årskonferanse

Made in Norway

Vi må skape arbeidsplasser, men ikke på bekostning av en fri verdenshandel.

Meninger

Tittelen på NHOs årskonferanse er «Made in Norway». I realiteten skal det være enda en konferanse om hvordan vi kan skape produktive arbeidsplasser i en ny grønn økonomi, men tittelen har en annen assosiasjon: Vi må bry oss om norske bedrifter, produkter og arbeidsplasser.

Det treffer tidsånden. Britenes «Brexit» fra EU og Trumps valgseier i USA kan begge tolkes som nasjonalistiske veivalg. Det handler selvfølgelig om innvandring og uønsket verdimangfold, men også om økonomi. At arbeidsplasser tapes til Kina og andre lavkostnadsland, provoserer mange. At arbeidere fra Øst-Europa utkonkurrerer norske fagarbeidere, er ikke populært.

Det bør derfor ikke overraske oss at Jon Sandnes i NHO-foreningen Byggenæringens Landsforbund i Klassekampen går inn for at staten må utforme offentlige anskaffelser på en måte som prioriterer norske arbeidsplasser. Det er et forståelig krav. At norske skattepenger primært bør brukes til å stimulere en norsk økonomi som hangler, gir mening.

Men i det vi forsøker å hjelpe norsk økonomi på fote igjen bør vi ikke glemme hva som virkelig betyr noe, nemlig en stabil og fri verdenshandel. Norge er en liten og relativt ensporet økonomi. Uten muligheten til å importere varer vi selv ikke produserer og eksportere varene vi produserer i overflod, vil vi være et betydelig fattigere land.

Hva har så dette med byggenæringens ønske om særbehandling å gjøre? Jo, fordi organiserte interesser alltid vil ønske at akkurat de skjermes fra konkurransen fra utlandet. Men da glemmer vi at det er denne konkurransen som gjør oss så mye rikere. Et land kan kanskje tjene på å særbehandle egne bedrifter og arbeidsplasser, men en fri verdenshandel forutsetter at alle begrenser seg for vårt felles beste.

Det er heller ikke gitt at det er lurt å beskytte egen industri, selv på kort sikt. Regningen går til skattebetalerne og ressurser vris i retning av næringer som er mindre konkurransedyktige. Det er ikke måten å sikre arbeidsplasser som kan lage produkter vi kan leve av.

Norsk økonomi er inne i en vanskelig situasjon. Da vil mange kreve særbehandling. Men den eneste langsiktige løsningen er at eksisterende og nye bedrifter skaper varer og tjenester som overlever i fri konkurranse og som tar hensyn til klodens bærekraft. Det krever et spleiselag mellom staten, næringslivet, arbeidstakere og kunder. Men i alt vi gjør må vi huske at Norges største fiende er proteksjonismen.