Madonna er død! Leve Madonna!

Ikonet, sexsymbolet og den dekadente popdronningen Madonna erklæres herved for død og begravet. Men i erstatning får vi en helt annen Madonna, en selvransakende, søkende og voksen Madonna som overbeviser stort med sitt nye album.

Madonna har gått fra å være en fandenivoldsk «motherfucker» til å bli en ettertenksom «mother». Og forandringen er så radikal at det nærmer seg et sjokk de første gangene man hører «Ray Of Light». For Madonna er nesten ikke til å kjenne igjen. Hele energien hennes er en annen. Dette var kvinnen som elsket å provosere, som spilte inn den halvpornografiske «Justify My Love», som dyrket dekadanse, som var frekkere enn flatlusa, som drev verden halvt til vannvidd med sin «Sex»-bok og som i alt hun gjorde og alt hun sa var den perfekte popstjerne.

Uff, så menneskelig!

Men det er over nå. Vise fingeren til omverdenen, ta seg i skrittet, være popstjerne og tenåringsidol. Alt dette er hun ferdig med. Og det er faktisk litt vanskelig å takle. For ingen var bedre på å være et sjokkerende 24-timer-i-døgnet-glamorøst popikon enn Madonna. Hvilken trynetørker det føles som når vi oppdager at vår elskede jernkvinne og heltinne er blitt menneskelig, og åpner den nye plata si med tekstlinjen «I traded fame for love». Nei, det er ikke til å tro. Så slo tesen om at popstjerner ikke blir noe tess etter at de får barn og blir nyreligiøse til denne gangen også...

Nei, stopp en halv! For har ikke i grunnen Madonna klart overgangen utrolig bra? Jo, lytter man til denne plata vil man måtte konkludere med det.

Voksen-tekno

Når sjokket har lagt seg viser det seg nemlig at den nye tankefulle og «modne» Madonna er en utmerket Madonna. For som ingen andre av sine samtidige har hun klart å dra tekno-sjangeren inn i et voksent poplandskap. Skal vi kanskje kalle det voksen-tekno?

Teknoskaper og produsent William Orbit er Madonnas hovedsamarbeidspartner på denne plata. Sammen har de laget et lydbilde som kler og hever den nye Madonna. Det er et lekkert, detaljrikt og behagende lydbilde som samtidig utfordrer og gir nye dimensjoner til mange av låtene. Orbit skummer fløten av de siste års revolusjon innenfor ambient og tekno. Mye tyder på at dette er et album som tilgjengeliggjør teknofisert pop til et helt nytt publikum.

Melankolsk

Mest rocka er den ustoppelige tittellåta der Orbits groove bare går og går og går mens Madonna tøyer stemmen sin i retninger hun ikke har vært i nærheten av å klare tidligere. Dansbar og oppkvikkende er også «Nothing Really Matters». Men mer typisk for plata er melankolske låter som singelen «Frozen» og åpningskuttet «Drowned World/Substitute For Love». Her snakker vi store, tunge og inntrengende balladehits av en helt annen klasse enn det hun tidligere har prestert. Og utover på plata griper den ene låta etter den andre tak i deg. Det oser kvalitet av produksjonen, og Madonna framstår med styrke, ærlighet og troverdighet.

Klokskap og rynker

På mange måter er dette første gangen Madonna framstår som en helstøpt album-artist. Tidligere har hun flytt på sine overlegne hits og ofte fylt opp platene med venstrehåndsarbeider. Men denne gangen er det grundig hele veien igjennom. Bortsett fra tekstene da, der Madonna på usedvanlig banalt vis forteller at hun følger sola, hvor glad hun er i datteren og at vi alle må vaske vekk våre synder. Amen.

Men hei, slike patetiske meldinger ødelegger ikke helheten, en helhet som bærer i seg akkurat passe doser kommersialisme og utfordringer til at Madonna vil få sin største platesuksess på 10 år.

Glem glamour og våte drømmer. Tenk klokskap og rynker. Det funker, det også.

<Nye Madonna