Nederland, kanskje ikke så overraskende, oddsen ville ha nederlandske Duncan Laurence på topp, og slik ble det. Oddsen tar ofte feil, men her gikk kart og terreng overens. Spennende ble det, og Sverige så lenge ut til å gå av med seieren.

Gratulerer Keiino. Trioen fikk flest stemmer fra publikum. At vi fikk en femte plass, er langt bedre enn jeg trodde. Fagjuryen hadde ikke så mye positivt å melde, men folket var overveldende i sin vurdering.

Det bidraget som likevel sitter fast på netthinna, er ingen av dem som står fram som det beste. Det som tar kaka visuelt: Australia. Tre artister tredd ned på trepinner, hver sin akse som roterte og danset over scenen. Imponerende!

Det ble en Eurovision-feiring med bismak. Bare få kilometer unna Tel Aviv og Eurosong-festen, lider et folk under bomber og mangel av frihet. Det er en skam. Israel har gjennomført et velsmurt og godt arrangement, men bismaken er der.

Madonna, som en enøyd sjørøver, sto for kvelden største øyeblikk. Eller? Nei, kypriotiske Tamta er min vinner. Madonna, nei, nei, nei: Hun er stor, ikke i egenskap av hva hun leverte, men av den hun er. Var det «Nøtteknekkeren», eller noe annet fra den klassiske skattelista hun gravde i, så var det ikke helt «på merke». Det var surt. Dårlig vokallevert. Sceneshow og korreografi er ikke nok.