Madrugada, for pokker!

Navnet er Madrugada, og de debuterer med en autoritet og selvsikkerhet som er sjelden. Med ett har likegyldigheten pause fra norsk rock, med ett er det noen som evner å engasjere, med ett er også norsk rock en sjelfull og viktig uttrykksform.

Madrugada er sjefer, Madrugada har baller, Madrugada kaster Postgirobygget og resten av middelmådighetene i norskrocken på Nordsjøen.

Aldri likegyldige

Gjennom to EP-er har Madrugada vist at de har anslag, talent og ambisjon for å bli blant de ledende på den hjemlige scenen. Men «ingen» kunne forutsi at de allerede på debutalbumet skulle ha en så sikker og monumental sound.Grant Lee Phillips? Chris Isaak? Elvis Jr? Uansett likheter og mulige inspirasjonskilder, er vokalist Sivert Høyem nøkkelen når lytteren lokkes inn i Madrugadas diabolsk forlokkende hule. I dette besnærende mørket maner Madrugada ut sine låter; de kan være kjølige, harde, støyende. Distanserte og apatiske. Eller såre og sørgelige. Men de er aldri likegyldige. «Beautyproof» vaker lurt, bygger seg hviskende opp, før den får sin store rock'n'roll-forløsning.

Demonisk

«Sirens» er den svevende doptrippen hjemme i stua til Jim Morrison, som får demonisk knugende overtoner. «Electric» er vakrere, mer alvorlig og mer komplett enn noen ballade R.E.M. har skrevet de siste åra.Gutta svinger pisken på intenst Nick Cave-vis i den besettende «Salt», mens «Belladonna» har anslaget og riffet Noel Gallagher drømmer om til den neste Oasis-skiva. Også «Norwegian Hammerworks Corp.», da!Hva kan jeg si om den? Ikke annet enn at den er hektende og himla bra rock som setter standarden uvanlig høyt for den norske platehøsten. Madrugada, for pokker!