Maestro av musikk og kvinner

André Previn dirigerer verdens ledende symfoniorkestre, komponerer for de beste og har vært Årets jazzmusiker. Han har vunnet Grammy, filmmusikk-Oscarer og kvinnehjerter, og til uka er han i Oslo.

- Jeg gleder meg voldsomt til å møte Oslo-Filharmonien. Det er ingen innen mitt felt som ikke jubler over dette orkesteret, sier Previn på telefon fra Köln.

- Ikke overdriv nå...

- Jeg snakker helt sant! Min gode venn Mariss Jansons har mast på meg lenge: «Kommer du, kommer du?» Av en eller annen grunn er Oslo en av få byene hvor jeg aldri har dirigert. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jo: Jeg gleder meg.

Adlet

Torsdag og fredag til uka skjer det: Sir André - dronning Elizabeth adlet ham i 1996, en ære som er blitt få amerikanere til del - dirigerer OFO i Mahlers fjerde symfoni og sine egne «Vocalise» og den bluesaktige «Honey and Rue». Den siste skrevet til nobelprisvinner Toni Morrisons tekster på bestilling av Carnegie Hall, og med sopranen Harolyn Blackwell som solist.

André Previn

  • Amerikansk dirigent, komponist, pianist f. 6.4.1929, Berlin.
  • Jazzpianist med blant annet Benny Goodman og Ella Fitzgerald på 40- og 50-tallet, og med egne grupper fra 80-tallet. Årets jazzmusiker i Down Beats 1958-kåring.
  • Filmkomponist 1950- 65. Fire Oscar-priser, div. Grammy-priser.
  • Klassisk dirigent/pianist fra 1963. Ca. 400 plater med ledende orkestre og solister. Div. TV-serier om klassisk musikk i USA og England.
  • Klassisk komponist fra ca. 1965. Kommende CD (23. april): «Diversions» m/Barbara Bonney, Renée Fleming/Wienerphilh./London Symph. Orch.

  • Selvbiografi: «No Minor Chords: My Days in Hollywood» (1992).

På podiet blir det også en norsk jazzkvintett, og Previn selv skal i aksjon ved pianoet. Det er en kunst han behersker, det var som jazzpianist og Hollywood-komponist han først ble kjent, med fire Oscarer og jazzhistoriens første gullplate («My Fair Lady» med Shelley Manne og Leroy Vinegar, 1956) som bevis.

Men den klassiske musikken «tok ham», så kraftig at han endte som dirigent/kunstnerisk leder blant annet for London Symph. Orch., Pittsburgh Symph. Orch. og Los Angeles Phil. Orch.

I tillegg har han gjestedirigert ved omtrent hvert eneste symfoniorkester av betydning på kloden siden, og gjort ca. 400 plateinnspillinger.

Arbeidsnarkoman

- Jeg dirigerer veldig mye. Komponerer mye også, mens det blir mindre pianospill. I Oslo skal jeg spille så lite at det knapt er verdt å nevne.

- Du hadde stor suksess som operakomponist med Tennessee Williams' «En sporvogn til begjær» i 98. Stemmer det at du skriver på en opera over Alessandro Bariccos roman «Silke»?

- Ja, men før jeg kommer ordentlig i gang med den, må jeg fullføre en fiolinkonsert for Anne-Sophie Mutter. Den skal oppføres i Boston om et år og så spilles inn med Wienerfilharmonikerne.

- Travelt nok?

- Jeg skylder Emerson-kvartetten en strykekvartett også. Jeg elsker å komponere. Det er noe jeg kan gjøre uansett hvor jeg befinner meg, jeg trenger ikke å legge enda en snippkjole i kofferten og halse av gårde til flyplassen for å komponere. Jeg liker å komponere hjemme eller på et hotellrom eller hvor som helst.

Flyktning

André Previns historie er dramatisk.

Han ble født i en velstående russisk/jødisk familie i Berlin i 1929, og begynte på byens musikkhøyskole som barn. I 1938 måtte familien rømme fra nazistene, og etter et mellomspill i Paris, der niåringen ble tatt opp ved konservatoriet, gikk flukten videre til USA og Los Angeles i 1939. Der ble Andreas Ludwig Priwin til André George Previn, som ble amerikansk statsborger i 1943.

En slektning var musikksjef ved Universal Studios i Hollywood, og unge Andrés talent som jazzpianist og filmkomponist ble fort kjent. Snart ble han MGMs yngste musikksjef noensinne.

André Previns allsidighet, og særlig jazz- klassisk-kombinasjonen, var en gang sjelden kost for musikere.

- Hvordan betraktet du det selv?

- Jeg brydde meg aldri om hvilken side av gjerdet jeg befant meg på. Men jeg må innrømme at det var nesten 20 år der jeg ikke spilte jazz i det hele tatt. Jeg hadde ikke tid.

- I fjor utga du en jazzplate med Ellington-stoff. Betyr det at du gjerne spiller jazz når anledningen byr seg?

- Absolutt. Som du skjønner, har jeg ikke så mye tid til det, men de siste fem årene har jeg laget en jazzplate pr. år. Jeg spiller også en og annen veldedighetskonsert og har stor glede av å kunne improvisere en hel kveld, det er frigjørende og morsomt.

Alt ulikt

- Hva er den største forskjellen på å spille jazz og klassisk for en pianist?

- Alt er ulikt - forskjellig teknikk, forskjellig klangbehandling, forskjellig tilnærming. I klassisk musikk har du først og fremst en forpliktelse overfor notene og komponisten, i jazz er det omvendt. En god jazzpianist kan spille verdens verste låt og likevel få det til å fungere.

- Det har alltid gremmet meg at vi ikke har opptak av Beethoven, jeg tror han «swingte som et helvete». Er du enig?

- Nei! Jeg ville selvsagt ha elsket å høre ham improvisere, det ville vært fantastisk, og det samme med Mozart. Men «swinge»? Nei, jeg kan ikke forbinde Beethoven med det å «swinge».

- Jeg tenker på musikk som plutselig begynner å røre seg, «ta av» på den uforklarlige måten?

- Jo, men det gjør all stor musikk, sier André Previn. Skal vi tro at han vet det bedre enn de fleste?

TIL OSLO: André Previn.