TERNINGKAST TRE: «Suburra» er mindre av en spillefilm enn en to timer lang montasjesekvens, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TRE: «Suburra» er mindre av en spillefilm enn en to timer lang montasjesekvens, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Mafiafilmen «Suburra» utelater mer enn det forteller

Negativt Rom.

FILM: Stefano Sollimas «Suburra» er mindre av en spillefilm enn en to timer lang montasjesekvens av skruppelløse italienere som gir seg hen til umoralske utskeielser og grov kriminalitet. Her finnes nemlig ingen historie eller hovedpersoner i tradisjonell forstand, kun en langsom prosesjon mot avgrunnen, i et Roma hvor kirken, staten og den kriminelle underverdenen er smidd i korrupsjonens lenker.

Suburra

3 1 6

Thriller, mafiafilm

Regi:

Stefano Sollima

Skuespillere:

Pierfrancesco Favino, Elio Germano, Claudio Amendola, Greta Scarano m.fl.

Premieredato:

9. september 2016

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Suburra

«Dekadanse på italiensk.»
Se alle anmeldelser

Korrupt
En slik beskrivelse får imidlertid «Suburra» til å høres mer formmessig interessant ut enn den egentlig er. Dette er nemlig ikke et tilfelle av post-trailer-fortellerteknikk à la «Mad Max: Fury Road» eller «Batman v Superman», men en opplevelse som har mye til felles med å se nest siste episode i en sesong av «Game of Thrones» – uten å få ta del i oppbygningen eller utfallet. Sollima har lang erfaring fra TV-dramatikk, blant annet som regissør på «Gomorra», og som i den siste «Snabba Cash»-filmen får man følelsen av at filmskaperne har forsøkt å presse plottet til en hel sesong av en TV-serie inn i spilletiden til en kinofilm.

Handlingen er basert på virkelige forhold knyttet til Silvio Berlusconis regjering, og kretser rundt en planlagt omregulering av en bydel i Roma til casinodrift. Både mafiaen, kirken og flere høytstående politikere har økonomiske interesser i dette prosjektet –som trues av både interne oppgjør mellom mafiaklanene og et potensielt regjeringsskifte – og stemningen er anspent, klaustrofobisk, undergangspreget.

Korthugd
Samtidig er «Suburra» en film som er konstruert utenfra og inn, og dens stilistiske virkemidler – deriblant mange og tydelige nikk til Nicolas Winding Refns «Drive» – smelter aldri sammen med dens korthugde fortellerstil. Ved flere anledninger resulterer også Sollimas jakt på slående bilder og scener i ufrivillig komikk. For selv om denne toppen-av-isfjellet-tilnærmingen til historiefortelling kan gi seg utslag i stram og effektiv verdensbygging, risikerer man også å bli sittende igjen med en samling løsrevne fragmenter publikum ikke har forutsetninger for å lese som annet enn klisjeer.