ANTIKRIGSBILDE: Henriks Sørensens «Ærens mark» ble vist første gang i 1931. Foto: Statens museum for kunst (SMK) / BONO 2015
ANTIKRIGSBILDE: Henriks Sørensens «Ærens mark» ble vist første gang i 1931. Foto: Statens museum for kunst (SMK) / BONO 2015Vis mer

Magasinene svulmer

Hvor blir det av alle bildene? Bare tanken på alle de proppfulle magasinene kan gjøre oss svimle.

Kommentar

Det er ikke lett å finne tall for hvor mange bilder som blir produsert hver dag - malerier, fotografier, tegninger, trykk. Bare av de etablerte og anerkjente kunstnerne må det være ufattelige mengder. Forsvinnende få av dem blir i det hele tatt sett av et publikum. Noen havner på private vegger en stund, men blir vel kastet når eieren dør. De kanskje beste bildene blir innkjøpt av institusjoner - men storparten av dem havner ubønnhørlig i magasinene. Og derfra er det ikke lett å slippe ut.

Vårens store publikumssuksess på Kunstnernes Hus i Oslo, utstillingen av politisk kunst «I krigens skygge», hentet fram sterke og vesentlige bilder fra mørke magasiner og plasserte dem sammen med nye verk av unge og eldre kunstnere. Utstillingsarkitekt Kari Brandtzæg bygget opp en utstilling som lot verkene snakke med hverandre og gi rom for tanker om tid, drømmer, naive utopier og krigens gru.

Å hente fram bortstuede bilder er ingen enkel sak. Utstillingens hovedverk, Henrik Sørensens antikrigsbilde «Ærens mark», ble en kostbar attraksjon. Bildet ble først vist i 1931, på den skandinaviske utstillingen «Unionalen» i København. Verket skapte stor oppsikt og ble framhevet som Unionalens viktigste bilde. Det danske «Statens museum for kunst» kjøpte det og satte det i magasinet. Og der ble det, bortsett fra en Norgestur i 1949 og en visning i Sverige i 1961. Og altså nå, i 2015. Hos eieren selv, i det danske nasjonalgalleriet, er bildet aldri vist siden innkjøpet.

For å få det hit, måtte «Krigens skygge» ut med mange penger. Tekniske konservatorer i København skulle ha 50000 for å stelle det i stand til transport, et beløp som måtte skaffes fra kunstnerens sønn Sven Oluf Sørensen - ingen andre hadde råd. Kostnadene til transport og forsikring kom på over 100 000. Og nå bæres det tilbake til den danske kjelleren.

Ingen kan sikre at all verdifull kunst gjøres tilgjengelig. En tredel av Pompeii ligger fortsatt begravet under lavaen, siden det er umulig å ivareta det som måtte komme fram i videre utgraving. Hvor skal det vises fram? Hvor skal kunsthistoriens mange stasjoner få plass?

Til dem trenger vi alle de visningssteder vi kan få. Vi trenger å se de gode og de viktige bildene - både i kuraterte sammenhenger og i mer åpne montasjer. Byen må beholde de store veggene i de store salene, i rolige, tunge bygninger. Snart blir det gamle Nasjonalgalleriet tømt, og hvis ikke Entra eller andre utviklere får kloa i bygningen, kan den kanskje få lov til å fortsette som det den ble skapt til - å vise god og viktig kunst, i store saler i en rolig, tung bygning. Det er ærens mark.