Mageplask på vei til Utopia

Resultatet av de norske sekstiåtternes konsolidering i sofakroken, er en stille aksept av at «alt er i skjønneste orden».

MANGE AV

sekstiåtterne - den generasjonen av radikale studenter som inntok universitetene omkring 1970 - sverget i sin ungdom høylydt og kraftfullt til utopiske ideologier som skulle gjøre verden rettferdig, fullstendig og over natten. Så ble det stille, og mens pragmatikken fortsatt seiret, inntok sekstiåtterne det norske samfunnets maktposisjoner. Nå har vi det best i verden, men sliter samtidig med alvorlige samfunnsproblemer. Hva skjedde egentlig med sekstiåtterne på veien til Utopia? Har de glemt sin ungdoms idealer - ble det for vanskelig i praksis å gi opp egne privilegier for å sikre en mer rettferdig verden?

Tidligere generasjoner har tatt avgjørende og kloke veivalg for Norge knyttet til eiendomsrett til naturressurser, folketrygd og tilgang til utdanning. Resultatet er overveldende. Norge har ifølge FN de beste levekårene i verden. Det finnes faktisk ikke et sted på jorden hvor folk har høyere levealder, bedre utdanningsnivå og høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger. Plasseringen er en anerkjennelse av den samfunnsmodellen som er valgt. Det representative demokrati, kvinnefrigjøringen samt rettferdig fordeling av makt og ressurser har brakt landet på seierspallen. Norge er det nærmeste den virkelige verden kommer et drømmesamfunn. Vi som er unge voksne i dag har mye å takke tidligere generasjoner for.

DET Å VÆRE

best stiller imidlertid Norge overfor en alvorlig utfordring. Utfordringen er knyttet til Norges ansvar som et av verdens beste land å leve i, og vår evne til å bedre situasjonen for de som har aller minst. Vårt samfunn har alvorlige og synlige skyggesider. Dersom vi, med de menneskelige og økonomiske ressursene landet besitter, ikke klarer å løse alvorlige samfunnsproblemer, må de vel være uløselige? Ved ikke å ta de sentrale samfunnsproblemene på alvor, forteller vi verden og oss selv noe om fremtidens samfunn, nemlig at utbredt rusmisbruk, vold, kriminalitet, omsorgssvikt, prostitusjon, relativ fattigdom og betydelig arbeidsledighet er fenomener som vil følge ethvert samfunn, også et rikt og velutviklet demokrati som egentlig har ressurser nok til å legge inn en større innsats for å håndtere utfordringene.

VÅR FØRSTEPLASS

i levekår pålegger oss også en erkjennelse av hvilket ansvar det hviler på oss som rikest i verden, mens det overveldende flertallet er fattige. Fortsatt lever 1,2 milliarder mennesker for under 1 dollar om dagen, 1 milliard mangler rent drikkevann og 36 millioner har hiv/aids. Å leve i et av verdens rikeste land betyr at vi må ta stilling til rettferdighetsspørsmålet. Er det rettferdig at et land er så rikt, når så mange lever i en situasjon der de aldri får mulighet til å utvikle seg? Et av den politiske filosofen John Rawls, mest kjente tankeeksperimenter var å sette sammen en gruppe mennesker som er helt uvitende om hva slags liv de kommer til leve. Bak et slikt «uvitenhetens slør» ville mennesker komme frem til to prinsipper: Alle må sikres like rettigheter, og ulik fordeling av goder kan bare forsvares dersom det gavner dem som får minst. Dette er et godt utgangspunkt for å tenke rundt hvordan samfunnet bør utvikles videre.

DET FINNES

imidlertid mange som har et annet forhold til samfunnsanalyser. Isteden for pragmatisk å identifisere urettferdigheter, og prøve å rette opp disse ved å skape og dele, konstrueres et teoretisk idealsamfunn, et ikke-eksisterende drømmesamfunn, som bare finnes i menneskenes hoder. Denne tilnærmingen preget de politiske debattene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Sekstiåtterne debatterte heftig hvilken ideologi som var mest fortreffelig. Kulturrevolusjonens Kina, samt Maos lærevillige elever i Albania, gikk oftest av med seieren. Men da utopiene viste seg å høre hjemme på historiens skraphaug, ble det plutselig stille fra sekstiåttergenerasjonen.

Hva skjedde? Er det slik at i skuffelsen over at Utopia ikke eksisterer, har sekstiåtterne konsentrert seg om å sementere egne goder? Har deres tidligere ideologidebatter kastet skygge over evnen til å se og søke løsning på dagens realiteter? Klarer ikke sekståtterne å se at samfunnet fremdeles må forbedres skritt for skritt, fordi de har mistet troen på en endelig og ideell løsning? På områder som narkotikamisbruk, prostitusjon, kriminalitet og barns oppvekstvilkår - i dag lever titalls tusener av barn i Norge under fattigdomsgrensen - må vi konstatere at sekstiåttergenerasjonen ikke har bidratt til å finne gode løsninger. Når det gjelder å sikre sine egne vilkår har de derimot hatt suksess.

I BOKEN

Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter skriver Niels Fredrik Nielsen om generasjonen som nærmer seg pensjonsalderen at: «Når de ga etter for forbuden frukt, var det alltid en grunn til det, som de med stor glede og frimodighet kunne argumentere for. Mye forbuden frukt er blitt fortært. Eliten i sekstiåttergenerasjonen kan kalles den forgylte generasjon, som fikk alt: jobbene, de gode konjunkturene, inflasjonen. De fikk det meste på forventet etterbetaling. Generasjonen etablerte seg i en tid da det lønte seg å låne. Leilighetene steg i verdi da de var vel etablert, blant annet fordi boligregulering ble opphevet. Da studie- og boliglån var nedbetalt, kom skattereform og markedsrente på studielån. Sekstiåtterne har brukt oljepenger i enorm skala. Nå venter gullkantede pensjoner på bok.

Resultatet av de norske sekstiåtternes konsolidering i sofakroken, er en stille aksept av at «alt er i skjønneste orden».

DET HERSKER

påtakelig taushet om forskjellene i verden og i Norge, i hvert fall når det å skulle gjøre noe med det truer etablerte privilegier: Å øke levealderen til et barn Sierra Leone vil måtte gå på bekostning av skattelettelser til høyinntektsgrupper; å sikre barnehageplasser til alle barn, vil kunne gå på bekostning av hvor mye en tjener på eiendom.

Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er sekstiåtterne som utgjør en taus motstand mot en mer rettferdig fordeling. Det må imidlertid være lov å forvente mer, av både engasjement, idealisme og selvoppofrelse, i en generasjon som hadde så store vyer i sin ungdom. Det burde være en selvfølge at sekstiåtterne sier høyt at de ikke aksepterer at noen må være fattige for at flertallet skal ha det mer en materielt godt.

DET ER PÅ TIDE

at sekstiåtterne nå gjør opp etter 1970-tallets ideologidebatter, sier unnskyld til hverandre og retter blikket mot reelle problemer i dagens samfunn. Det forplikter å styre verdens beste samfunn. Blant oss som kommer etter, og ønsker å gjøre noe med problemene, er det nok flere enn meg som ikke lystig ser frem til at rattet i samfunnsutviklingen blir overlatt til vår generasjon, mens sekstiåtterne sitter i baksetet og roper på mer iskrem.