SKUP: Heldigvis er det klart at både Siv Jensen og Erna Solberg er klar til å uttale seg om få minutter. Samtidig kommer den unge journalisten gledesstrålende inn og forteller at har gjort et aldri så lite skup. Han har fått tak i, ingen ringere enn, Maggie Thatchers norske frisør. Illustrasjon: Flu Hartberg
SKUP: Heldigvis er det klart at både Siv Jensen og Erna Solberg er klar til å uttale seg om få minutter. Samtidig kommer den unge journalisten gledesstrålende inn og forteller at har gjort et aldri så lite skup. Han har fått tak i, ingen ringere enn, Maggie Thatchers norske frisør. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Maggie Thatchers frisør

Intet er viktigere når seierherrenes historie skal skrives, enn å gi saken en norsk vri.

Man kan tenke seg at det var hektisk i lokalene til en norsk tv-kanal med ambisjoner om å være et slags lokalt CNN, da nyheten om Margareth Thatchers død tikket inn den 8. april. Ikke det at det kom som et sjokk, i hvert fall ikke på de eldste i redaksjonen. De visste jo at 80-tallets nest mest ikoniske kvinne - bare slått av Lady Diana - nærmet seg 90 år. En av de mest forutseende hadde heldigvis laget ferdig en nekrolog som lå klar, slik at kanalen raskt kunne være på pletten med å informere folk om hvilken skikkelse som nå hadde gått bort.

Blant de yngre journalistene var det flere som ikke hadde noen klar formening om hvem denne damen var, utover at hun hadde vært en kontroversiell statsminister i gamle dager. Men er det én ting journalister er gode til, så er det å ta crashkurs i ting de ikke kan, sile ut essensen fra komplekse problemstillinger og presentere kunnskapen på begripelig vis. Det, tenkte den unge journalisten som tilfeldigvis var på jobb denne tidlige ettermiddagen, er en undervurdert ferdighet i et moderne kunnskapssamfunn. Og akkurat dette er denne journalistens fremste styrke. Hvem som helst kan studere seg til dyptpløyende kunnskap. Er man bare tålmodig nok, så kan hvem som helst få seg en doktorgrad i statsvitenskap eller historie. Men denne evnen til å se den gode historien midt i et virvar av opplysninger, det er et helt eget talent. Det er omtrent som å være veldig god til å finne gull blant gråstein. Det var det han fortalte foreldrene sine, som fortsatt er litt skuffet over at han - med sine fremragende karakterer - valgte å bli journalist fremfor advokat, lege eller noe annet innen den kategorien folk over femti anser som «solide» yrker.

Raskt og profesjonelt fordeler journalistene som er på jobb oppgavene mellom seg. Det går nesten av seg selv - de vet godt hvem som kan hva. De som har vært der lengst fordeler oppgavene etter innenriks og utenriks. Den ene begynner på en historie om gruvestreikene og ødeleggelsen av de britiske fagforeningene. Dette husker den erfarne journalisten godt fra sin egen tid som politisk radikal ungdom. I sin tid støttet han streikene. Han rister litt på hodet for seg selv, ved minnet om seg selv den gangen han trodde verden var så enkel at man skulle støtte de stakkars fattige mot den politiske overklassen.

Den andre godt voksne journalisten begynner å grave litt i den gamle historien om Thatchers forhold til Chiles diktator Pinochet. Så vidt hun kan erindre, så var det nære forbindelser mellom de to. Mens hun leser seg opp på Thatchers forhold til samtidige statsledere, oppdager hun til sin forskrekkelse at det finnes ganske mye som egner seg dårlig i en oppsummerende hyllest. Først får hun øye på noen artikler som handler om Thatchers manglende begeistring for Berlin-murens fall og samlingen av Tyskland. Dernest finner hun noen uhyre nedlatende, for ikke å si fiendtlige, uttalelser om Nelson Mandela og ANC som henholdsvis terrorist og en terrororganisasjon. Det er vanskelig å forstå disse gamle sitatene som noe annet enn en utilslørt støtte til Sør-Afrikas apartheidregime. Dette må hun lese mer om, men det rekker hun ikke nå - ankerne som sitter i studio venter desperat på mer materiale til å fylle taletiden med. Nå har de allerede sendt nekrologen tre ganger, og uansett er det kanskje ikke helt passende - på en dag som dette - å minne folk på hva slags politikk en avdød politiker sto for den gangen hun var ved makten.

Heldigvis er det klart at både Siv Jensen og Erna Solberg er klar til å uttale seg om få minutter. Samtidig kommer den unge journalisten gledesstrålende inn og forteller at han har gjort et aldri så lite skup. Han har fått tak i, ingen ringere enn, Maggie Thatchers norske frisør. Som er klar til å gå på lufta nå, i dette øyeblikk, for å fortelle om sitt svært nære forhold til hun de kalte «Jern-Ladyen». Vaktsjefen har allerede klappet ham på skulderen, godt fornøyd med den originale innfallsvinkelen, som ikke risikerer å tråkke på noens tær og - som toppen av kransekaka, så å si - til og med handler om en nordmann. Dette innslaget, tenker den unge journalisten, kommer til å bli husket. Dette, det er nært og fint - helt ulikt de kornete, uskarpe bildene fra noe som skjedde før han selv ble født.

Riktignok viser det seg, når «kjendisfrisør» Eivind Bjerke er klar for å snakke til det norske folk, at han ikke egentlig har vært Thatchers faste frisør - i den forstand at han stelte håret hennes regelmessig, for ikke å si daglig. Men det var han, og ingen andre, som stelte håret hennes de gangene hun var på offisielt oppdrag i USA, som er Bjerkes nye hjemland. En gang stelte han for eksempel håret hennes rett før hun skulle i en stor, glamorøs middag. Da fikk han et fint bilde av seg selv, sammen med den berømte kvinnen, med takk for innsatsen. Og den aller siste gangen han stelte håret hennes, var i begravelsen til tidligere president Ronald Reagan.

I løpet av det nokså lange intervjuet får vi vite mye vi kanskje ikke visste om kvinnen som, kanskje mer enn noen, har formet det moderne England til det landet er i dag. Vi får for eksempel vite at hun var et elskverdig og varmt menneske som alltid lurte på hvordan det gikk med bisnissen til den norske frisøren. «Jeg fikk selvfølgelig vite noen hemmeligheter, men de vil jeg jo ikke dele med dere», forteller Eivind Bjerke lurt, nesten skjelmsk. Men han kan i hvert fall avsløre at hun stort sett overlot hårstellet til ham, uten å blande seg inn.

Når den unge journalisten går hjem fra jobb den kvelden, så er han fornøyd med seg selv. Ikke jublende glad, sånn som man kan bli når man har dratt i land en skikkelig svær sak, men han kjenner på en stille tilfredsstillelse av å ha levert varene. Innslaget hans har blitt vist like mange ganger, om ikke fler, enn nekrologen. Han har gitt sitt bidrag til den store fortellingen om Margaret Thatcher, han har gitt den fliken av menneskelighet og nærhet som journalister av den gamle skolen ennå ikke har skjønt poenget med. De tror fortsatt at folk flest er interessert i politiske konflikter som ligger tretti år tilbake i tid. Det vil si, strengt tatt tror de kanskje ikke at folk flest er interessert, men de innbiller seg at det er deres oppgave - som journalister - å belære folk om fortiden. «Historien», tenker den unge journalisten, «går sin gang, uavhengig av meg. Hadde jeg vært opptatt av den slags, hadde jeg studert historie i stedet. Hadde jeg vært opptatt av å opplyse folk hadde jeg heller blitt lærer. Som journalist, altså som moderne journalist, er min oppgave å få folk til å følge med på nyheter. Alternativet ville jo ha vært at de fulgte med på noe tull i stedet. Paradise Hotel, for eksempel».

«Det er det som er så fint med Norge», tenker han, i det han låser seg inn hjemme. «Her følger stor og liten, rik og fattig, med på de samme nyhetene». Når han legger seg om kvelden, rett før han sovner, rekker han å tenke at sannelig: Det han egentlig gjør, når han graver fram slike små perler fra et ellers grått og trist arkiv, det er å bygge opp under og styrke det norske demokratiet. Verken mer eller mindre. Han gir en historie om Margaret Thatcher som appellerer til de som vanligvis ikke er interessert i politikk. Et lite øyeblikk lurer han på om han skal ringe foreldrene for å høre om de fikk med seg innslaget, men innser fort at de ikke vil komme til å skjønne rekkevidden av det. Det vil være umulig for dem å se det samme i dette innslaget som han har sett. Så sovner han, og gleder seg allerede til neste dag og en ny dag på jobben.

Spaltist:. Cathrine Sandnes skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. 
FOTO: AGNETE BRUN/MAGASINET.
Spaltist:. Cathrine Sandnes skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. FOTO: AGNETE BRUN/MAGASINET. Vis mer