Magi fra Tibet

Tidligere har Martin Scorsese tatt for seg Kristus-skikkelsen. Nå går det om Dalai Lama i en episk, storslått og respektfull film om Tibets leder.

Det kan virke som om Scorsese bøyer seg dypere i støvet for lamaen enn for vår vestlige kulturs religiøse høvding. I alle fall er «Kundun» den kronologiske og nøyaktige beretningen om den fjortende Dalai Lamas liv fram til han flyktet til India i 1959.

Mystikk

Nå er det jo nok av både dramatikk og mystikk i historien som manusforfatter Melissa Mathison har skrevet på grunnlag av 15 intervjuer med mannen. Vi følger ham fra den første prøven, da utsendinger fra Lhasa er på jakt etter den trettende Dalai Lamas gjenfødte etterfølger. De finner et toårig barn, som kan plukke ut sin forgjengers eiendeler blant mange andre, han tas til hovedstaden og fostres opp i klosteret.

Mann og helligdom

Selvsagt stor vekt på kampen mot kinesernes okkupasjon av Tibet, den buddhistiske ikke-voldsfilosofi og et lite lands ensomme kamp på verdensarenaen - hvori opptatt talende bilder av Mao Zedongs blankpussede, vestlige sko mot Dalai Lamas bare føtter.
Scorsese skildrer en mann som blir en helligdom. Antakelig er blandingen av ånd og bakkekontakt noe av det som øver så stor tiltrekning på mange vestlige intellektuelle. I Hollywood hersker som kjent den rene vekkelse. Vi får mer film om Tibet derfra. Men «Kundun» er uten store stjernenavn, samtlige roller er besatt av tibetanere, noen av dem i slekt med sine figurer. Det gir filmen oppriktighet og troverdighet, den har dessuten praktfulle bilder - et poetisk fortalt og magisk drama.

På lydsiden hersker komponisten Philip Glass med uinnskrenket makt. Han burde fått en smekk over fingrene. Ikke bare er det for mye lyd, den er umåtelig høy. Det kan ikke være meningen å drukne lamaen i uling. Han er en stille mann med stor kraft og bør oppleves.