Magi i lufta

HAMBURG: Fra hitlistekulturens ugjestmilde skraphaug til popmagi i Hamburg.A-ha gjenoppsto med stil, kraft og kongeaura i går kveld. Det var nesten uvirkelig.

Fra isblokk til purpurrød, fra bulrdrende stadionrock til lyrisk unpluggedsekvens.

Alt stemte da a-ha innledet sin første europaturné på 6 1/2 år i går kveld. Det var magi i lufta og gåsehud på øreflippen da de inntok scenen med «Minor Earth/Major Sky» rett før kl. 21, og det var magi i lufta og gåsehud på de mest utenkelige kroppsdeler da a-ha forlot åstedet etter drømmenes comebackonsert en time og tre kvarter seinere.

For unge

Noen av oss var for unge til å få bli med storesøster på Kalvøya da a-ha spilte der på slutten av 80-tallet. Og noen a-ha konsert ble det heller ikke seinere før de gikk til grunne sommeren 1994.

Men etter å ha lest et utall ufordelaktige anmeldelser og sett den Lauren Savoy-regisserte konsertfilmen fra masadondturneen i Sør Amerika, kan man levende forestille at a-ha må ha vært tidenes mest begredelige stadionband. En brasiliansk anmelder sa det så fagert etter at de fyllte Maracana stadion i Rio i 1991: «Kald som is, hard som stein, fryser og forsteiner den norske trioen enhver tribune.»

Men så skjer det altså i år 2000: Etter alle disse årene er a-ha endelig blitt et liveband. Ja, pokker ta et liveband av virkelig format. Med en scene designet i et møtepunkt mellom Top of the Pops og installasjon på Høvikodden, ankom det orginale guttebandet verden og Hamburg. De understreker sin trassige og modige holdning ved å innlede med tre nye låter. Det er akkurat en for mye. «L ittle black heart » er ingen stor låt, men den synthtunge og uforskammet pompøse tittellåten fra 2000-albumet fryser øyeblikket. Harket står der bare klart framoverbøyd, med knekk i hofta påsprayede skinnbukser, svart skjorte kneppet ned til navlen eller deromkring, og mikrofonen høyt hevet.

Fargespekter

Lyden er delvis ruskete til å begynne med, men fargespektret, detaljrikdommen og dynamikken i musikken er der. Og mens bandet i gamle dager var herostratisk berømte for å være stive, fraværende og ikke-kommuniserende - verken med hverandre eller publikum - er de dypt konsentrerte og kledelig hengivne og det ser ut som de elsker å stå der oppe. Magne Furuholmen som Mags med solbriller og flygel. Paul Waaktaar-Savoy som Pal med hentesveis og sologitar, og Harket som mannen verden bare må elske igjen.

Liv og død

Av nitten låter er nesten halvparten fra årets middelmådige «Minor Earth» . Men a-ha makter å puste liv, spytte energi og bringe dynamikk inn i låter som på plate er steindøde. Introen til «I've Been Losing You» er noe haltende, men stoppefekten mot slutten er til gjengjeld en av pophistoriens mest elegante. På «Manhatten Skyline» klarer de å gjenskape den samme liv og død-følelsen fra fjorten år tilbake. Pop som kombinerer avgrunnsdyp fortvilelse og lettsindig iørefallenhet slik, har ikke vært laget siden. Og publikum er med som om det skulle være julekveld og murriving på samme tid. Ikke siden Erik Solers storhetstid for Hamburger SV for noen år tilbake, har Norge regjert med en slik kraft i byen. «I Wish I Cared» er sakral, og innen man er kommet til «You'll never get over me » og «Velvet» har kvelden fått et reint luksuspreg. Publikum feirer a-ha som tre vise popmenn, og låtrikdommen bandet spar av er fjetrende, helt fjetrende.

Overkjøring

Mot slutten er det rein overkjøring og briljering. «The Sun Allways Shine on TV» kommer i en tung og stor versjon, og allsangen er selvfølgelig sikret på «Hunting high and low» .

a-has comeback har til nå handlet om et fornuftsekteskap, men i går fikk alle sjeler i Hamburg troen på ny. Nå må for all del ikke verdensturnéen begrense seg til Japan og Tyskland. Og det bør være et folkekrav at de snarest kommer til Norge. Det har både de og vi fortjent.

<B>BLE HYLLET:</B>Ti tusen tyskere hyllet Morten Harket og a-ha da bandet startet europaturnéen i går kveld.