Magien er borte i skuffende «Crackdown»-oppfølger

Alt er kopiert fra førstespillet - unntatt moroa.

||| «Crackdown» er et av mine absolutte favorittspill på Xbox 360. Spillet ble lansert uten mye leven i 2007, og lot spillerne leke seg i en by okkupert av rivaliserende gjenger.

Den fullstendige friheten i hvordan du ville tilnærme deg oppgavene, kombinert med at agenten din ble stadig sterkere og spenstigere, slik at han til slutt kunne hoppe over hus og rydde titall fiender unna på en gang, åpnet for en boltreplass man seint vil glemme.

I oppfølgeren har Ruffian, som består av folk fra originalutvikleren Realtime Worlds, forsøkt å lage en blåkopi av spillverdenen og mekanismene fra førstespillet.

Akkurat det har de lykkes med - spillet ser, høres og føles ut akkurat som originalen. Lydeffektene, fortellerstemmen og grafikkstilen er lett gjenkjennelige.

Pacific City framstår også som sist, selv om den er blitt ordentlig herjet med siden sist. Og det er akkurat like moro å etter hvert hoppe himmelhøyt på jakt etter de åpenlyse og skjulte oppgraderingene som er spredt rundt hele byen.

Det utviklerne imidlertid ikke har lykkes med, er å skape en ramme rundt mekanismene som gir oss lyst til å spille i time etter time.

1

Der det forrige spillet hadde en helt unik stemning og sjel, er det i «Crackdown 2» nesten ikke noe som motiverer deg til å fortsette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I stedet for å rydde opp blant gjengene, er det her bare to fiendegrupper: Menneskeskurker og zombieaktige beist. Ingen av dem er spesielt interessante å slåss mot, og ikke er det noen personligheter å snakke om.

Fiendene føles generiske, og det er vanskelig å peke seg ut en annen taktikk enn å bare plukke dem en etter en - eller flere i slengen med kraftig skyts.

Målet ditt er å overta en rekke sambandsstasjoner og rydde plass for noen eksplosiver - og det er alt.

Selv om du kan spille sammen med opptil tre venner eller ukjente, er det lite som er igjen av den unike godfølelsen fra førstespillet. Jo, det er moro når du herjer rundt med kraftig spenst og skyts alene eller sammen med flere.

Men det er også en grense på hvor lenge man vil drive superdank uten at noe overordnet motiverer deg.

Magien er borte i skuffende «Crackdown»-oppfølger

Det kan virke som om utviklerne helt har misforstått hva som gjør at et sandkassespill fenger - her lokkes det med achievement-poeng som om det skulle være hele vitsen med spillet. Hva med litt flere oppdrag? Hva med litt personlighet?

At en oppfølger jeg hadde så store forhåpninger til skulle hengi seg til middelmådighet, er vanskelig å fatte - men det er dessverre det som har skjedd her.