Magisk barndom

Et gufs av regn, ullklær, øl, kullstøv og katolisisme. En tragisk skildring av oppvekst i ussel fattigdom, mesterlig sett og skildret. Jo, Frank McCourt fortjener lovordene han har fått for denne selvbiografien, eller romanen, eller barndomserindringene, kall den hva du vil.

For dette kunstverket gjenskaper barndommens magi ved å låne stemmen til et barn, se fattigdommen, usselheten, drukkenskapen og døden gjennom barnets øyne, oppleve sulten gjennom barnets mage, gjenfortelle med barnets ord.

Og likevel. Kanskje Frank McCourts største mesterstykke er at han hele tida lar leseren forstå mye mer enn det fortelleren fatter, slik at vi som leser blir en mervitende, og derfor

også kan oppleve dimensjonene i tragedien på en helt annen måte enn barnet kan gjøre.

For dette er en tragedie, fra guttens første fire år i New York og gjennom hans oppvekst i Limerick med sin familie, til han som 19-åring vender tilbake til USA. Dette er en skildring av en naken og ussel fattigdom. Familien McCourt mangler mat, klær, sko, av og til husly, ofte koks, ved. Faren, Malachy, en syngende, fortellende, irskpatriotisk slask fra Ulster drikker seg fra jobb til jobb. Og når han en sjelden gang holder ut noen uker, møter moren lønningsdag opp på arbeidsplassen for at ikke ukelønna skal fordunste på puben. Men som regel lurer han seg unna, og kommer buldrende hjem etter midnatt og krever av sine to sønner, tre og fire år gamle, at de skal ofre livet sitt for Irland.

Kloakk

For at familien skal bli bedre underholdt, drar han riktignok til Coventry i England og tar seg jobb på våpenfabrikkene der under verdenskrigen, men i motsetning til de andre fedrene i nabolaget sender han ikke penger hjem. Ryktene om en utrolig øldrikker som super opp alt, håner kongehuset, bor i retten og buldrer gjennom Coventry hjemsøker McCourt-familien, med skam og sender dem på fattigkassa igjen.

Det gufser regn, lodne ullklær, øl, kullstøv og katolisisme av denne boka. Men det kryr også av feite rotter, og stinker kloakk og besk tåke fra elva Shannon. Romanen er vevd av brustne drømmer, håp og kjærligheten til moren, Angela, og burde derfor, som på engelsk, fått beholde det poetiske navnet «Angelas aske». Beskrivelsen av hennes skjebne har dimensjoner, sønnens medynk med hennes tiggergang og hennes tjeneste som objekt for husvertens begjær, risper også leseren. Men også kjærligheten til faren bærer skildringen.

Denne håpløse fyllefanten som driver familien ut i en sosial tragedie har gitt Francis, eller Frankie eller Frank, både Irland, sangen og gløden gjennom lange samtaler. En mislykket

fyllebøtte i det ytre, en familieødelegger av Dsjengis-Khans format. Men likevel en kjærlighetsbærer og en omsorgsfull far.

Kjødets lyst

Et av bokas høydepunkter er skildringen av pubertetens kvaler og tilstedeværelsen av Gudsrikets krav om kyskhet, renhet og kjødets opptuktelse. Franks følelse av fortapelse og evig pine er ikke ulik den unggutten føler i Arne Garborgs «Fred».

Kirkens bud henger som et damoklessverd over hans kvinnedrømmer, himmelen er lav, denne lystleser av helgenbiografier er både religiøst og seksuelt beruset. Og det

er ikke lett i Irland når man er 14 år.

Ordene til Frank McCourt strømmer over boksidene i en eneste monolog som det irske regnet over Limerick. Av og til kan det virke monont, som jo evig regnvær er når det er grått og uopphørlig. Og nøden, matmangelen, den gjennomfuktige leiligheten, farens fyll og familiens fornedrelse fyller sidene med gjentakelsens traurighet. Men i dette irske skyggeriket glimter den røde, fortærende lidelsen hver gang et av barna dør, og det gjør de.

Foreldrenes, og særlig morens lidelse, hennes galskap, hengivenhet og eksistensielle tomhet ved dødsleiene, er skildret med etsende nærhet og innlevelse. Og fortellerens

avstandsklare gutteblikk gir en forbløffende ironi også til disse øyeblikkene, som utvilsomt hører til bokas høydepunkter.