Magisk filmopplevelse

Fascinerende nostalgi i drama om politikk og magi.

FILM: Man skulle tro at magi og tryllekunst på film var passé i spesialeffektenes tidsalder, men plutselig kommer en stim av filmer om temaet: Woody Allens «Scoop» som går på kino nå, «The Prestige» som kommer rett over nyttår og «Illusjonisten» som åpner i morgen.

Neil Burgers «Illusjonisten» bygger på en novelle av den prisbelønte forfatteren Steven Millhauser. Den foregår i Wien ved forrige århundreskifte, en epoke preget av gamle politiske intriger og gryende moderne tanker om psykoanalyse, kjønnsdrift og det underbevisste. Her var det også klima for troen på det magiske og overnaturlige. Mystikken gjenspeiler seg i filmens gammelmodige, sepiafargede bybilder, som for øvrig er tatt opp i Tsjekkia.

Melodrama

Historien nærmer seg det melodramatiske i dens omgang med politikk, mord og kjærlighet, men et sterkt lag av skuespillere gjør at man likevel fristes til å tro på det utrolige. At man lar seg forføre av en tryllekunstners magi på kinolerretet i 2006 er vel det beste skussmål en slik film kan få.

Filmens illusjonsmaker kaller seg Eisenheim (Edward Norton) og bedriver kunststykker som grenser mot spiritisme. Hans «kontakt» med det hinsidige har også politiske implikasjoner, ettersom Eisenheim ikke unnlater å «kommentere» tidas politiske turbulens fra scenen, riktignok kamuflert som meldinger fra åndeverdenen. Slik kommer han i farlig konflikt med arveprins Leopold (Rufus Sewell), en potensiell tyrann som planlegger å styrte sin egen far, keiseren.

Mellom de to mennene står den vakre grevinnen Sophie von Teschen (Jessica Biel) som er tryllekunstnerens ungdomskjærlighet og arveprinsens forlovede. Mellom dem står også politiinspektør Uhl (Paul Giamatti), som er strebende lojal mot prins Leopold, men som etter hvert skal få ta et grundig oppgjør med sin egen samvittighet.

Ekte trylleri

De mest fantastiske illusjoner krydrer det ytre dramaet. En appelsinstein i en krukke vokser opp til et tre i løpet av sekunder; et sverd står urokkelig på parketten som en påminnelse om det mytologiske sverdet i steinen. En kult av tilhengere flokker seg snart om Eisenheimer når han begynner å mane døde mennesker fram i den mørke salen. Triksene i filmen er etter sigende ikke computerskapte; de er ekte trylletricks kreert av våre dagers fremste magikere. Vissheten om det er fascinerende og herlig nostalgisk på samme tid.

Magisk filmopplevelse

Om mysteriet viser seg å ha en løsning avslutningsvis eller om det bare er en teori i politimannens hode, får man heldigvis aldri vite i denne filmen. Ekte mystikk altså.