Magisk klang

Mandag kveld i Losjen, et av Bergens fineste konsertlokaler for kammermusikk (men med Konsert-Norges verste stoler), viste de hvorfor.

Vi fornemmet det allerede i første oppstrøk i Ravel, i en klang som skjærer rett inn til kjernen av musikken. Alt det diffuse som andre dyrker hos denne komponisten, var rensket ut. Som en maler ved staffeliet la Hagen-kvartetten lag på lag av skimrende overflate tett i hverandre. Og så inntraff underet, idet bildet begynner å gløde, som fra en vulkan i bunnen av en isbre.

På avgrunnens rand

De fortsatte med Webern, «Fem satser for strykekvartett» op. 5 og «Seks bagateller» op. 9, musikk som er så hårreisende vanskelig å spille, fordi hver frase samler i seg en hel uttrykksverden, med det enkelte strøk balanserende på randen av en avgrunn. Men i motsetning til hva mange tror, er den ikke vanskelig å forstå, om bare musikerne makter å stå distansen helt ut. Den blir bare nesten uutholdelig nærgående, og samtidig en forløsning av alle våre forventninger til hva musikk kan være.

Magisk ferd

Men Hagen-kvartetten hadde mer å by på. Etter pausen rev de oss med, inn i den seine Beethovens mirakuløse og monstrøse univers, «Strykekvartett nr. 13» op. 130, til overmål med Beethovens opprinnelige finalesats som han seinere skilte ut som eget verk, den såkalte «Grosse Fuge».

Det var som innvielsen i en verden, en magisk, nesten timelang ferd der slør etter slør ble brettet til side. Drastiske klanger i kontrast til sarte klanger, uhørte ekspressivitet foldet inn i musikalske konvensjoner, krass konflikt og utholdt forsoning trengte seg på og oppløste seg i nær fortid, før vi nådde fram til dobbeltstrek og illusjonen om endelig å få trygg grunn under føttene igjen.

Utmattet vandret vi ut i Bergens-natta, som fortonte seg mer uvirkelig enn noensinne.