Magisk Norén

Lars Noréns «November» på Det Norske Teatret er blitt et kammerspill på internasjonalt nivå, et poetisk og insisterende stykke om livet både før og etter døden.

«Hva skal en snakke om når en er død?» spør Bjørn Flobergs middelaldrende mann i «November». Ja, om hva snakker de fire personene i dette kammerspillet fra dødens venteværelse, om ikke om det samme som de gjorde da de levde: om livet, om minnene, om små og store hendelser, om smerten, om kjærligheten, om lengselen.

Liv og død

«November» er Lars Noréns første av tre skuespill om døde mennesker. Allerede i anslaget til denne oppsetningen han selv har regissert på Det Norske Teatret, merkes en søken etter noe tidløst og allment, et forsøk på å gripe livets flyktighet, muligheter og forspilte valg, utkrystallisert i de tenkte sekundene mellom liv og død som stykket fryser, stiliserer og forstørrer opp.

Scenograf Kari Gravklev har omskapt Scene 2 til en både diskré, naken og klassisk sone i et Sartre-aktig ingenmannsland med golde plastforheng og et sjakkbrettgulv i svart og brunt. Hit kommer ekteparet som døde i en bilulykke, jenta som skar over pulsårene, og den unge kurdiske flyktningen som dynket seg med bensin og tente på inne i et svensk sosialkontor. De fires samtaler krysser hverandre, stanser hverandre, sklir ut og blir absurde - som i livet selv. Men når de rekapitulerer sine liv, er det vel så mye for å kaste et slags tydelighetens lys over tingene - over hva som egentlig skjedde, hva man sa, hva som var virkelig, hva som egentlig var meningen - som for å foreta den endelige selvransakelsen. «November» er et svært åpent stykke fra Noréns side, muntrere enn vanlig, men likevel med klangbunn av dette gåtefulle og uuttalte.

Dream team

Regissøren - eller er det dramatikeren? - Lars Norén har selv fått sette sammen sitt drømmeteam av fire skuespillere. Kirsti Stubø, Britt Langlie, Bjørn Floberg og Ole Skjelbred-Knudsen byr da også på et kammerspill av klasse. De bygger sine fire skikkelser som stemninger over et partitur, snart i samspill med sordin, snart i energiske solopartier. Det er en iscenesettelse som tar i bruk hele rommet, fra de tette dialoger og en joggetur rundt det hele til det siste sterke sluttbildet med en ordløs klassisk kvartett. Lars Norén bruker lyset bevisst til å skape stemninger, lager tablåer med kresent blikk og har noe tysk og moderne ekspresjonistisk over sin regi som vi sjelden ser på norske scener.

Men først og fremst er «November» et stykke fascinerende teaterpoesi. Ikke om døden som sluttpunkt, men om døden som katalysator for at vi selv kan se våre liv her og nå klarere.

MELLOM LIV OG DØD: Kirsti Stubø som den unge jenta og Bjørn Floberg som den middelaldrende mannen. Verdenspremiere i går kveld.