Magisk og fengslende

«Den grønne mil» er et fengselsepos og et eventyr. Miraklene står i kø blant de dødsdømte fangene i et nedslitt fengsel i depresjonstidas USA.

Tom Hanks er vår guide og hovedperson Paul Edgecomb, fangevokteren med ansvar for å geleide de dømte over et grønt linoleumsgulv på vei til den elektriske stol - derav filmens tittel.

Kanskje vil de ihuga jordnære bare sukke over all magien som tilflyter de innsatte i bitre omgivelser. Vi andre får plukke fram lommetørklet og la det stå til.

Magiske evner

Frank Darabont er i grunnen ute i samme ærend som i 1994 med «Frihetens regn»; han skildrer anstendighet, medfølelse og medmenneskelighet i et miljø der slikt kan være mangelvare - nok en gang basert på et Stephen King-manus. Paul Edgecomb er ingen ond fengselstyrann av det slaget vi ofte ser på film. Han og hans medarbeidere - med ett unntak - vil gjøre livet levelig for de dømte inntil stolen tar dem. Med fangen John Coffey (Michael Duncan) forandres de alle.

Han er en gigant av en svart mann, dømt for drap på to småjenter. Enfoldige Coffey har magiske evner - han suger sykdom og død ut av de lidende og puster dævelskapen ut igjen i løse lufta.

Dickensk fortelling

I korthet er dette den fantastiske historien. Men Darabont tar seg god tid, over tre timer. Det kan han gjerne gjøre, så godt som han forteller. Dramaturgien er utmerket, alt og alle får liv og rom til å folde seg ut i en bredt anlagt historie - nesten lik en Charles Dickens-roman. Ellers er jo Tom Hanks den reine ekspert på å spille hverdagsmennesker. Da tilgir vi at fantasien går litt av skaftet i sluttsekvensen. «Den grønne mil» frir til både hjertet og hjernen, den har humor, overraskelser, melankoli og spenning.

For øvrig handler det om dødsstraff også. Og Hollywood-folk er altså blant de få i USA som offentlig går til felts mot denne middelalderske avstraffelsesmetoden.

DEN ELEKTRISKE STOL: Filmtittelen «Den grønne mil» spiller på det grønne linoleumsgulvet de dødsdømte geleides over på vei til den elektriske stol.