Magisk og massespredt

Omfattende og opplysende framstilling av fotografiets utvikling fra primitivt luksusprodukt til superoptisk billedkunst.

BOK: Hva kan fotografiet være i ulike historiske sammenhenger? Dette er utgangspunktet for duoen Peter Larsen/Sigrid Lien i deres nyutgitte «Norsk fotohistorie». Kamerabildene utfolder seg ikke bare i et mer enn 150-årig spenn med en teknologisk utvikling fra daguerreotypi til digitalisering. Fotografiet fikk også følger for eksisterende billedteknikker. Mens det malte miniatyrportrettet fra 1800-tallet ble utkonkurrert av de mekaniske metodene, skulle maleri og seinere grafikk nyttiggjøre seg og inngå i dialog med fotografiet. Siden 70-tallet ble kamerakunsten etter hvert akseptert på linje med andre medier innenfor museale, pedagogiske og akademiske institusjoner. Fotografier har det til felles at det dreier seg om bilder som har oppstått ved at lys påvirker en sensitiv flate. Det var dette fenomenet som fikk den innvandrete dansken, Hans Thøger Winther, til å se det nye daguerreotypiet i 1841 «som var det av Alfer framtryllet!». Juristen og forlagsmannen nøyde seg ikke med å hylle mannen bak den billedskapende teknikken, franskmannen Daguerre. Thøger Winter kom selv til å praktisere den, og eksempler på dette kan man nå se i Preus Museum.

Demokratisering

Selv i vår fotografisk overdyngete tid opplever man noe av den fordums fascinasjon ved å fjerne «sløret» fra det lysømfintlige mediet. Men det er også viktig å ha i minnet at det den gang representerte et korrektiv til maleriets idealiserte framstilling. «Den fotografiske sannhet» ble mediets mytologi på 1800-tallet.Daguerreotypi var et luksusprodukt, og demokratiseringen kom først med våtplateteknikken som la grunnen for de langt billigere visittkortportrettene fra slutten av 1860-tallet. Antallet fotografer flerdoblet seg, og nye sjangre som draktstudier, landskapsbilder, post mortem-portretter og reproduksjoner av kjente kunstverk vitner om en ekspanderende virksomhet der det også var rom for kvinnelige utøvere. Politiske kjendiser som Johan Sverdrup og Søren Jaabæk ble spredd med hedrende omdømme gjennom fotografi. Her var det selvfølgelig viktig å skaffe seg enerett til de mest ettertraktete modellene fra samfunnstoppen. En innvandrer fra Polen, Ludwik Szacinski, brukte bevisst sin adelige bakgrunn for å få tilgang i de rette kretsene. Samtidig skapte framveksten av en kulturindustri et fotografisk marked for portretter av såvel kjemper som dverger, mens politiet drev kameraregistrering av prostituerte.

Hybridformer

Et markant trekk som skiller situasjonen i Norge fra andre nasjoner, var den utbredte interessen for landskap og folkelivsskildring. Disse sjangrene utviklet seg snart fra det dokumentariske mot en mer turistrettet visualisering, etter som markedet for utenlandsreisende til det eksotiske nord vokste sterkt i siste halvdel av 1800-tallet. En fotograf som Knud Knudsen fulgte fra 1870-åra de maleriske sporene som I.C. Dahl, Thomas Fearnley og Caspar David Friedrich tidligere hadde stukket ut i penselmediet, selv om kameraoptikken ikke ga de samme muligheter til å regissere detaljer og billedrom. Seinere skulle Anders Beer Wilse utnytte fotografiets mediespesifikke forutsetninger med større fleksibilitet.I det hele tatt er framstillingen av fotografiets nære og omskiftelige forhold til annen billedkunst noe av det mest interessante ved boka. Det som begynte med avfotografering av arkitektur og maleri, skulle på 1880-tallet utvikle seg til at tradisjonelt arbeidende billedkunstnere både brukte fotografisk materiale som støtte og utviklet omdiskuterte hybridformer mellom maleri og foto. Det mekaniske ved mediet sto jo i motstrid til forestillingen om den sensibilitet, som hadde fått Emile Zola til å formulere sin tese om «virkeligheten sett gjennom et temperament». Edvard Munch viste også på dette feltet sin udogmatisk, utprøvende praksis med de såkalte «skjebnefotografiene», og Harald Sohlberg utviklet motiver gjennom et vekselspill mellom mediene.Fotografiets særegne status ble styrket gjennom billedmessige bidrag fra innvandrere som den dramatiserende Aage Remfeldt og nysaklige Ernst Schwitters før krigen. Seinere kom særegne skikkelser som Bob Robinson og Dan Young med sine Fotoessays .Men også denne boka betoner Kåre Kivijärvis særstilling. Hans ekspressive eksempel slo gjennom Høstutstillingens fordommer, og virket ansporende på en generasjon som fikk kollektiv kraft gjennom Forbundet Frie Fotografer fra slutten av 70-tallet. Dette synliggjorde også de modernistiske forgjengerne Carl Nesjar og Kjell Sten Tollefsen, mens nye signaturer som Dag Alveng, Per Berntsen, Ann Christine Eek, Jens Hauge, Tom Martinsen og Tom Sandberg snart profilerte seg. Den postmoderne vendingen på 90-tallet blir også interessant analysert, og spesielt i forhold til fotokunstnere som Mikkel McAlinden og Vibeke Tandberg. Selvfølgelig vies også fotografiets forhold til avisene og andre trykte medier brei plass, og her konkluderer boka med et optimistisk bilde av en skjerpet bevissthet om fotografisk manipulasjon hos massemediene.