Magisk realisme

Leonhard Franks tekst er ikke litteraturhistoriens mest spenstige. Men for en vakker forestilling det er blitt.

TEATER: Dørene er glisne og sprukne på Kjellerscenen på Rogaland Teater, bakveggen av grå, tung mur. Men det glimter i et metallkar med vann på scenegulvet, der vannflaten stadig splintres av små, lyriske drypp fra taket, og det blinker i lykter på veggene. Det skapes et varmt, innsmigrende lys av en slik art som vanligvis er forbeholdt deltakerne i den amerikanske versjonen av «Ungkaren», men her kastes det over en mørk celle i en fangeleir og senere et fattigslig hjem, og over krigstrette, lengtende mennesker. Noe eventyrlig skapes, noe romantisk og realistisk på samme tid.

Ensom og småsjalu

Romantisk og realistisk er også historien i «Karl og Anna». Richard og Karl deler fengselscelle i en årrekke etter første verdenskrigs slutt. Richard gjenoppliver minnene om livet han hadde sammen med kona Anna og deres to døtre, og den ensomme og småsjalu Karl suger opplysningene inn. Etter at Richards død oppsøker han selv Anna og later som om han er ektemannen. Sakte kommer de nærmere hverandre.

Hvor slitesterkt er bildet vi har av våre aller nærmeste? Det mest minneverdige øyeblikket i familiefilmen «FairyTale» fra 1997 kommer idet faren i det viktorianske hjemmet innrømmer at han ikke husker ansiktet til sønnen som døde som liten. I fortellinger fra før fotografiet ble allment tilgjengelig, som i «Martin Guerre», dukker tanken iblant opp: Kan det hende at et ektepar som har blitt atskilt av krig og forskjellige liv i mange år er blitt så fremmede for hverandre at de ikke kjenner hverandre igjen? Kan den ugjenkjennelig magre, slitne mannen overfor deg virkelig være mannen din?

Uoverstigelig kløft

Om ideen er interessant, er den også dessverre som regel lite troverdig. Heldigvis lar Anna seg aldri overbevise fullstendig. Men det blir litt for mye fram og tilbake der han forsøker å overbevise og hun stritter imot, og litt for forutsigbart når den kalkulerende Karl mykner i møtet med enka og døtrene hennes. Til tross for en usentimental erkjennelse av at krigen ikke nødvendigvis er over idet krigsherjede soldater vender hjem for å oppdage at hustruene har gått videre med nye menn, eller at det er blitt en uoverstigelig kløft mellom dem og familien, forblir «Karl og Anna» en enkel historie.

Drømmende og magisk

Heldigvis er det den russiske regissøren Oleg Kulikov som er hanket inn for å puste på postkrigsdramaet og bringe det til liv, og det gjør han på en drømmende og magisk måte. Kjersti Botn Sandal er en inntagende Anna. Som Karl kan Rune Temte kjøre på for hardt i de mest intense scenene, men han har den rette gutteaktige fysikaliteten, og et kledelig diabolsk smil i sine mer opportunistiske øyeblikk, før han omvendes. I lysstrimene skapes deilige, danseaktige øyeblikk i det Anna legger skepsisen til side og lar seg bringe tilbake til en lykkeligere fortid. Og iblant kan det enkle som kjent være det fineste.

ETTER KRIGEN: Karl (Rune Temte) later som han er ektemannen til Anna (Kjersti Botn Sandal), men spøkelset til den avdøde Richard (Even Rasmussen) vil ikke la de være i fred. Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater
ETTER KRIGEN: Karl (Rune Temte) later som han er ektemannen til Anna (Kjersti Botn Sandal), men spøkelset til den avdøde Richard (Even Rasmussen) vil ikke la de være i fred. Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater Vis mer