Anmeldelse: «A Monster Calls»

Magisk-realistisk realitetsorientering

«A Monster Calls» starter som en skarp kritikk av klisjeer fra fantasy og «young adult»-fiksjon, men står ikke løpet ut.

TERNINGKAST FIRE: «A Monster Calls» bruker fantasy-klisjeer på interessante måter, men bukker til syvende og sist under for sentimentaliteten den kritiserer, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «A Monster Calls» bruker fantasy-klisjeer på interessante måter, men bukker til syvende og sist under for sentimentaliteten den kritiserer, skriver Dagbladets anmelder. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Dersom man lister opp ingrediensene i J. A Bayonas «A Monster Calls», er det lett å trekke forhastede konklusjoner om hva slags film man har med å gjøre. Dette er nemlig en fortelling lagt til en engelsk småby preget av overskyede himler, uforklarlig luksuriøse teglsteinshus og allestedsnærværende skoleuniformer, hvor skilsmissebarnet og mobbeofferet Conor oppsøkes av et gigantisk tremonster som forteller ham mystiske eventyr og profetier. Og som ikke dét var nok må han hanskes med en kreftsyk mor som blir svakere for hver dag som går.

SubversivDet er med andre ord lett å forestille seg en klassisk fortelling om en gutt som reddes ut av et grått og deprimerende liv, og slynges inn i en magisk verden hvor hverdagens pinsler settes inn i en ny kontekst som skaper en følelse av balanse og rettferdighet – en slags blanding av «Gutten og jernkjempen» og «Harry Potter». Og det er akkurat det regissør J. A. Bayona og manusforfatter Patrick Ness – som også har skrevet romanen filmen er basert på – vil at man skal tro.

Det mest originale grepet i «A Monster Calls» – og den eneste grunnen til at noen kommer til å snakke om denne filmen etter den har gjort sine runder på kino og streamingtjenester – er nettopp at den avfeier disse klisjeene som forførende løgner mennesker klamrer seg til når det blir vanskelig å konfrontere virkeligheten. Det er en god innfallsvinkel til både moderne fantasy og «young adult»-sjangeren, men «A Monster Calls» går ikke langt nok til å bryte ut av den kitschpregede estetikken den bruker til å lokke publikum inn i fortellingen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer