Magisk underskudd

«Vinden stiger» er en visuell nytelse, men Miyazakis fantasi flyr ikke like fritt som den pleier.

FILM: Opplevelsen av å fly har vært et gjennomgående tema i Hayao Miyazakis filmer, så det er ingen overraskelse at «Vinden stiger», den store mesterens svanesang, handler om å lage det perfekte fly.

I mange av filmene hans har svevingen over bakken skjedd på magisk vis, uten teknisk hjelp, men i «Porco Rosso» (1992) er hovedfigurene en italiensk pilot (riktignok i grisekropp) og en ung kvinnelig flykonstruktør. I «Vinden stiger» tar Miyazaki for første gang utgangspunkt i en historisk person, flyingeniøren Jiro Horikoshi (1903-82). Filmen er basert på Miyazakis egen manga, som igjen tar utgangspunkt i en roman av Tatsuo Hori fra 1936.

Sterk fantasi
Likevel starter det på sedvanlig Miyazaki-vis, i drømmenes verden. Som gutt har Jiro nattlige fantasier om å fly og i drømmen møter han den italienske flykonstruktøren Caproni (1886-1957), som tror at Jiro befinner seg i hans drøm (de blir enige om at begge drømmer).

Neste gang vi treffer Jiro, er han student. Under det store Kanto-jordskjelvet i 1923 møter han den yndige Naoko og spiren til en framtidig romanse blir sådd. Disse hendelsene fra Jiro Horikoshis privatliv er fiktive og først nå begynner historien om flyingeniørens jakt på det perfekte kampflyet.

Han drar til Tyskland for å lære, siden de ligger mange år foran Japan i teknologisk utvikling. Noen år seinere blir han oppsøkt av den Hitler-kritiske tyskeren Castorp (navnet er hentet fra Thomas Manns «Trollfjellet») og Jiro må debattere med sin egen samvittighet om det er riktig å strebe etter å konstruere det optimale krigsfly.

Jordnære voksne
Animasjonen er utsøkt gjennom hele historien, men «guttefilmen» om å forbedre de tekniske detaljene på en flyvemaskin, blir paradoksalt nok noe statisk. Miyazakis styrke er fantasiens flukt og ikke de voksnes mer jordnære virkelighet.

Det er som om han blir delvis låst av å skulle skildre virkelige hendelser og den lekne sjarmen kommer i stedet til syne i drømmesekvensene, som filmen dessverre har for få av. Men, for all del, filmen er verdt billetten, selv om den langt ifra er Miyazakis beste.