(Dagbladet.no): Konserten har vart i drøyt halvannen time, vi har kommet fram til låt nummer 18. Vi har kommet fram til kveldens aller beste prestasjon, det nærmeste vi kommer at nesten 40 år gammel magi kan eksistere i en form for magisk samhandling med underholdningsmaskinen til en gjeng noen-og-seksti-åringer.

Det er akkurat dette man er kommet for, det er dette man har betalt nærmere en tusenlapp for å få et glimt av. Stones-magien. Låt nummer 18 er en «Jumpin’ Jack Flash», som dreper enhver fordom mot rynkerock eller bekymringen for balansen i Keith Richards’ alkoholinntak.

Hvis dette er siste gang vi får se The Rolling Stones, så er det dette øyeblikket – og noen sekvenser og enkeltøyeblikk for øvrig – vi skal lagre i minnet, de magiske minuttene som er verdt alt.

Før dette var The Rolling Stones’ femte konsert på Valle Hovin og sjuende i Norge totalt noe av en heisatur i kvalitet og intensitet. Det lar seg gjøre å grovoppdele konserten i greie, svake og imponerende sekvenser, og konklusjonen på hvor bra det hele var, avhenger selvsagt om du henger deg opp i svakhetene eller lar deg overbevise av styrkene og lar resten bli påtaleunnlatelser.