COMEBACK: Magni Wentzel ser fram til å stå på scenen igjen, med en ny kvartett i ryggen og fine låter på repertoaret. Lørdag ettermiddag skjer det på jazzklubben Herr Nilsen i Oslo. Foto: Terje Mosnes
COMEBACK: Magni Wentzel ser fram til å stå på scenen igjen, med en ny kvartett i ryggen og fine låter på repertoaret. Lørdag ettermiddag skjer det på jazzklubben Herr Nilsen i Oslo. Foto: Terje MosnesVis mer

Magni ut av mørket

Åtte år etter sin siste konsert trosser jazzsanger Magni Wentzel angsten for angsten og er klar for scenen igjen.

—Lørdag ettermiddag på Herr Nilsen. Jeg gruegleder meg, er litt redd for å få angst. Men jeg er i veldig bra form nå, så jeg gleder meg mest og håper at det skal bli flere konserter etter hvert, sier Magni Wentzel (65) foran comebacket.

For den spesielle anledningen stiller hun med en kvartett hvor pianisten betyr noe helt spesielt for henne.

—Ja, Knut Løchsen er sønnen min og han spiller så fint! Han jobber med «Popstokk» i NRK, spilte i «Mamma Mia!» da den gikk i Oslo og er med i bandet Polyester, men jeg synes han fortjener å bli hørt i jazzmiljøet også, sier den stolte mor og smiler. Saksofonist Nils Jansen, bassist Ellen Brekken og trommeslager Eyvind Wahlen vil utgjøre resten av bandet hennes denne kvelden.

Depresjon og angst
I fjor utkom et strålende livealbum med Magni Wentzel i aksjon under Oslo Jazzfestival i 2003. Kort tid etter den konserten gikk hun på en psykisk smell som førte til avlyste konserter — og som har holdt henne bort fra jazzscenen helt til nå.

—Jeg fikk en kolossal depresjon med tilhørende angst, forteller hun åpenhjertig. —Det kom brått, jeg trengte øyeblikkelig behandling og i en periode gikk jeg på ganske tunge doser antidepressiva. I 2004/05 ble jeg innlagt på Vinderen psykiatriske og fikk over 20 elektrosjokkbehandlinger. Det gjorde meg ikke helt frisk, men mye bedre. Jeg var frisk og syk omtrent annenhver uke, og da hadde jeg iallfall alltid noe godt å se fram til i de dårlige periodene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

—Hva slags erfaringer har du med leger og helseapparatet?

—Gode. Jeg har stort sett klart meg selv, men av og til har jeg lagt meg inn på noe som kalles Akutten, et hjem der man kan komme og få være et par ukers tid. Jeg har vært der ganske ofte, det er et veldig fint sted. Jeg har også hatt veldig god nytte av alternativ behandling. Kvantemedisin, som jeg hadde hørt mye bra om, hjalp meg mot depresjonene, og japansk akupunktur mot angsten. Men det koster mye penger, jeg hadde ikke maktet det hvis ikke moren min hadde hjulpet meg. Nå bruker jeg nesten ikke medisiner lenger og det går heldigvis bra.

Veldedighet
—Når merket du at lysten til å synge igjen kom tilbake?

—For et års tid siden. Jeg har sunget litt det siste året, den første lørdagen hver måned på Amaldus, et møtested for folk som har hatt psykiske problemer. Men det har vært veldedighet. Nå skal jeg tilbake til proffscenen, med standardlåter og noen andre fine sanger som jeg har plukket opp.

—Har du bestemt åpningslåten for comebacket?

—Nei. Men jeg pleide jo ofte å begynne med «I Won't Dance»...