POETISK SEIER: Sjakk kan minne om litteratur. Sjakkpartiet er som en roman, sjakkproblemet som et dikt. Foto: NTB Scanpix/AFP
POETISK SEIER: Sjakk kan minne om litteratur. Sjakkpartiet er som en roman, sjakkproblemet som et dikt. Foto: NTB Scanpix/AFPVis mer

Magnus Carlsens siste VM-trekk er like vakkert som et perfekt dikt

Sjakkproblemet er sjakkens poesi, mente Vladimir Nabokov.

Kommentar

Magnus Carlsens avsluttende trekk i sjakk-VM går inn i historien som et av de vakreste i VM-tradisjonen. Å vinne et parti ved å sette matt gjennom et dronningoffer, slik Carlsen gjør, er enhver sjakkspillers drøm. Mest berømt i så måte er den 13 år gamle Bobby Fischers seier over den dobbelt så gamle amerikanske mesteren Donald Byrne 17. oktober 1956. Gjennom en imponerende rekke innledet med et dronningoffer i 17. trekk tvang Fischer fram en matt etter 41 trekk.

Hvis man setter opp stillingen til Carlsen og Karjakin foran det 49. trekket og presenterer den som et såkalt sjakkproblem, hvit setter matt i tre trekk, ville selv drevne spillere måttet tenke en stund. Carlsens kombinasjon har episke dimensjoner. Sjakkpartiet er som en roman, problemet ligner et dikt. Dronning til h6 er avslutningen på en fortelling. Slutten er like overraskende som den er innlysende. En solo av Charlie Parker eller en fuge av Bach kunne ikke vært mer perfekt.

Mange betrakter sjakk utelukkende som et spill, men det diskuteres stadig om sjakk ikke bare er en idrett, men også en kunst. La oss til ære for verdensmesteren sitere den kjente sonetten «Kunstverket» av André Bjerke, som innleder boka «Spillet i mitt liv» (1968):

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva gjør en mann til kunstner? Ingen vet

det helt bestemt. Men ofte er det nok

at han har sære vaner, pannelokk,

er full av vin og full av hemmelighet.

En komponist, en maler, en poet

kan bløffe selv kritikkens kloke flokk.

Det finnes ingen sikker målestokk

som garanterer verkets kvalitet.

Alene sjakkens kunst har faste normer

for godt og dårlig: Hva man duger til,

må nemlig vise seg i vunnet spill.

All bløff blir avslørt der – i alle former.

Og derfor bør den sanne kunstner vie

seg til det rene kunstverk: sjakkpartiet.

Den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov, kjent for sjakkromanen «Forsvaret» (1930), var en ivrig spiller. I «Poems and Problems» (1970) fins 18 sjakkproblemer. Han skriver: «Sjakkproblemer krever av komponisten de samme dyder som kjennetegner enhver kunst som er verdt strevet: originalitet, oppfinnsomhet, presisjon, harmoni, kompleksitet og suveren uærlighet [...] Problemene er sjakkens poesi

Den som vil utforske denne magien, bør sikre seg Espen Backes bok «Caïssas trollbundne – Problemsjakk i Norge gjennom tidene» (2007), som presenterer oppgaver fra midten av 1800-tallet. Eller anbefales Øivind Pettersens «Problemsjakk – elementær innføring i sjakkens poesi» (1957) og problemmesteren David Hjelles bok «Herbarium» (1970). Om sin virksomhet sier Hjelle: «Poenget med all kunst – orsak! – er å skape og gi noko som gir resonnans i det beste hos eit medmenneske.»