Magris' mosaikk

STAVANGER (Dagbladet): Den italienske forfatteren Claudio Magris er overbevisende når han påstar at det ikke er så viktig om leserne får med seg og forstår alt han skriver om. Takk og lov. Hans siste roman «Mikrokosmos» er som et overflødighetshorn av anekdoter, reiseskildringer, religion, politikk, litteratur og kjærlighet.

Magris har reist fra Trieste i Italia samme morgen. Han har lettet fra og landet på diverse flyplasser gjennom Europa før han endelig ankommer hotellet i Stavanger. Der får han vite at han har en intervjuavtale om fem minutter. Med meg. Unnskyld.

Etter tjue minutter på rommet kommer en rolig, sympatisk og godtluktende Magris tilbake. Nå er det han som sier unnskyld. Så unnskylder han seg for sin dårlige engelsk.

- Jeg badet i havet i Trieste i går, smiler han. Engelsken hans er helt i orden. Vi kan begynne.

Jeg spør om han helt bevisst har lagt inn så mye informasjon i romanen «Mikrokosmos». Magris lener seg mot meg og sier forståelsesfullt:

- Jeg skriver jo bare om jeg-personens liv, om de reisene jeg-personen har foretatt i livet, og om de refleksjonene jeg-personen har gjort seg gjennom livet. Alle historiene er jo bare deler av et liv. Det er disse som til sammen utgjør livet. Det er ikke noe jeg har gjort bevisst, det bare ble sånn, helt spontant.

Identitet?

Magris fortsetter. Han virker ikke sliten i det hele tatt. - Man er de menneskene man møter, og man viser hvem man er ved måten man snakker om disse møtene på. Et liv, jeg-personens liv, blir som mosaikk. Det er ikke så vesentlig at materialet er hentet fra nettopp Trieste, men det er Trieste jeg kjenner. Det som er viktig, er hva mosaikken er et bilde på.

For Magris har det vært viktig å formidle noe intenst, men samtidig noe svakt. En kjærlighet som står i fare for å forsvinne, en skjør kjærlighet for Trieste, mulighetene som er like viktige som umulighetene. - Vi må huske at Trieste en gang var en verden uten framtid. Vi visste ikke helt hvilken nasjon vi tilhørte. Det ble et valg mellom øst og vest. Bak grensene var det kjente og det ukjente. Stalin eksisterte som noe mørkt og ukjent. Å finne sin identitet midt i alt dette var ikke lett. Magris sier seg helt enig når jeg forteller at Thomas Hylland Eriksen på et seminar tidligere samme dag hevdet at vi ikke kan snakke om identitet, bare om identifikasjon. - Exactly, sier han, med en pekefinger i været.

Ni kapitler?

Hva med sannheten, spør jeg. Noen av historiene i «Mikrokosmos» viser så tydelig hvor skjør også den er. Man kan få et inntrykk av at Magris gir flere muligheter. Det skjedde som så. Eller gjorde det egentlig det? Enten det ene eller det andre skjedde. Så mye kan vi vite.

- Sannheten er som når lyset skinner gjennom glass, sier Magris. - Vi ser ulike refleksjoner. Forsøket på å finne en sannhet viser begrensningen i menneskelig forståelse. Sannhet er en relativ størrelse. Jo mer kunnskap, jo større problemer med å finne sannheten. Vi ser stadig nye lag av sannhet. Magris forteller om en italiensk kritiker, som ikke ville gå med på at boka har ni kapitler. Han mente den hadde åtte pluss ett. - Jeg forstår hva denne kritikeren mener, sier Magris. Det siste kapittelet i boken er det mest realistiske, samtidig er det der det er vanskeligst å vite hva som er sant.

Flere «kosmi»?

På originalspråket har romanen tittelen «Microcosmi». Det er viktig for Magris at tittelen innebærer en pluralitet. Han spør om ordet kosmos på norsk også rommer denne pluraliteten. Jeg tviler høyt. Tanken har ikke slått meg før nå. Men flere kosmos, nei. Magris fortsetter:

- Micro betyr jo at noe er lite, men ikke minimalistisk. For meg er det viktig å formidle at man ikke må ignorere det som er utenfor. Med «microcosmi» mener jeg mange små verdener. Jeg elsker mitt Trieste, konkret, men i det ligger det ikke en utestengning av resten av verden. Man tar del i verden på sin egen måte. Det er viktig for Magris å få fram at mikronasjonalisme innebærer det motsatte av mikrokosmos.

Møte?

Intervjutida er i ferd med å løpe ut. Flere journalister venter. Jeg klarer ikke helt å slippe tanken på at Magris krever mye av sine lesere. Forstår han hva jeg mener?

- Jeg vil ikke være autoritær, sier han. Det er ikke så farlig om ikke leserne får med seg alt. Noen ganger oppstår det et møte mellom leseren og boka, andre ganger ikke. Sånn er livet. Det er som når man treffer mennesker. Noen ganger skjer det et møte, andre ganger ikke.

Aldri slutt?

Jeg innrømmer for Magris at jeg ikke hadde lest mange sidene av «Mikrokosmos» før jeg skulle ønske at jeg hadde en uke ferie i Italia, med bare denne ene boka i sekken. - Ja, svarer han ivrig. Hvis du kommer til Trieste kan vi gå turen fra Caffé San Marco, opp Via Battisti og Via Marconi, eller gjennom byparken for å komme Sacro Cuore-kirken...Magris er igang igjen. Han elsker sin by Trieste.

CLAUDIO MAGRIS: - Norsk litteratur, særlig Ibsen, har betydd mye for meg, sier han.