Mahler i stort format

Under Gary Bertinis taktstokk er Oslo-Filharmonien i ferd med å sprenge rammen for et godt symfoniorkester, og berøre formatet for stor fortolkningskunst. I går ledet han orkestret i Gustav Mahlers «Das Lied von der Erde», en av de størst tenkelige utfordringer for samarbeidet mellom en dirigent og et orkester.

Og to solister, må det tilføyes, også fordi den ene av dem, tenoren Lars Erik Jonsson, var det eneste som satte grenser for framføringen. Helt konsentrert om sitt eget sangparti manglet han evnen til å lytte til musikkens egen pust, og kjørte i stedet sitt eget løp mot høydepunkter han hadde blinket ut på forhånd.

Stivhet

Det ga tenorpartiene en stivhet som satte resten i relieff, og paradoksalt nok minnet om hva vi for øvrig fikk oppleve i Konserthuset i går kveld - i et verk der Mahler gir oss syn for livets skjønnhet midt i erfaringen av jorden som en jammerdal.

Forløsningen ligger i åndedrettet, i musikk som vibrerer av levd liv uten en eneste overflødig formulering. Fra det skjebnesvangre drønnet i åpningen etter at verket liksom eksploderer, samler Mahler bruddstykkene med nennsom hånd og formgir dem som varianter av ett, samlende, uttrykk, før han sprer det ut i det enorme instrumentariet, som kammermusikk for stort orkester.

Fullbyrdet

Det er dette som stiller så store krav til musikerne. Tida iler, i partier som nesten renner over for å få artikulert hva den har på hjertet. Eller den holder pusten, nølende, som en svak gysning ut mot grensen for hva som i det hele tatt lar seg artikulere. Å balansere så mange ulike forløp, og samtidig ivareta de mest kresne vendinger uanstrengt i hver av instrumentgruppene, er en nesten umenneskelig oppgave.

Men Bertini og orkestret løste den fullkomment i går kveld, helt fram til dobbeltstrek der verket toner ut i evighetens akkorder, akkompagnert av klimpringen på en mandolin. Det fullbyrdet også Violeta Urmanas sopranparti, på grensen av det hørbare, som en perfekt avslutning på et foredrag så finstilt i forhold til musikkens egenart at all distanse ble opphevet mellom Mahlers verden og vår egen.