Mahler minus én

Det hjalp ikke med hjemmepublikums overbærenhet da filharmonidirektør Trond Okkelmo utannonserte kveldens stjerne, sopranen Barbara Bonney, som hadde fått problemer med stemmen. Skuffelsens sukk var følbart langs benkeradene, på en sesongåpning som dermed snublet i starten.

Slik gikk Samuel Barbers «Knoxwille: Summer of 1915» ut av programmet, alt mens Bonney la velviljen til og stilte opp i kveldens forventede høydepunkt, Mahlers 4. symfoni.

Det ble den da også til gagns.

Nytt norsk

Men før vi kom så langt, hadde vi fått høre Knut Nysteds «Concerto arctandriae» fra 1993, finstilt utført av orkestrets strykergruppe. Det var et verk der Nystedt fikk demonstrert sitt sikre grep om håndverket, et velkalkulert stykke instrumentalmusikk om enn uten spesielt kjennetegn.

Orkestret spilte seg gjennom Wagners ouverture til «Tannhäuser» også, før vi nådde fram til Mahler.

Forløsende

Hans 4. symfoni regnes ofte som mer oversiktlig, greiere å håndtere, både for musikere og publikum. Men det var nettopp ikke slik Mariss Jansons og orkestret tok fatt i den.

Derfor ble framføringen en studie i hvor utsøkt Mariss Jansons nå kan nærme seg musikk som styrer forbi de velkalkulerte og opplagte høydepunktene, og i stedet forløser musikkens frie åndedrett som hos Mahler målbærer alt fra elskelig innforståtthet til avgrunnsstore dyp.

Orkestret fulgte hver minste anvisning utenfor allfarvei. Kanskje det var derfor Barbara Bonney maktet å uttrykke nok med sin indisponerte stemme til at også den klang som et løfte om lykke.