Maja

Utdrag fra boka

Kjære Vera. Det er gått noen uker siden vi så hverandre, og på bakgrunn av det som skjedde den siste kvelden, synes du kanskje det er på tide at du får et livstegn fra meg. Jeg måtte bare vente til alle trådene var samlet.

Jeg ble altså igjen i Salamanca etter konferansen, for jeg var sikker, jeg var helt sikker på at det var dem jeg hadde sett der nede under broen over Tormes. Du trodde jeg spøkte, du mente jeg fortalte skrøner bare for å ha noe å underholde deg med før vi gikk tilbake til hotellet. Men det var Ana og José jeg hadde sett, og jeg kunne ikke reise fra byen før jeg hadde brukt en dag eller to på å prøve å finne dem igjen. Allerede neste formiddag støtte jeg på dem på Plaza Mayor, men nå skal jeg ikke foregripe begivenhetenes gang, jeg har belaget meg på at du skal få alt sammen i en kronologisk rekkefølge. La meg bare antyde hvorfor jeg har satt meg ned i dag.

José møtte jeg i Madrid halvannen uke senere, det var i Prado-museet, og det var som om han hadde gått og lett etter meg i de enorme galleriene. Dagen etter traff vi hverandre igjen, det var så sent som i formiddag. Jeg satt på en benk i Retiro-parken og tenkte nøye igjennom alt han hadde fortalt meg, men fortsatt var det noen brikker som ikke hadde falt på plass. Plutselig bare stod han foran meg - som om noen hadde tipset ham om mine daglige spaserturer. Han satte seg ned, og vi ble sittende sammen noen timer før jeg fulgte ham gjennom parken til Atocha. Da han plutselig kastet seg rundt og løp til toget, gav han meg en bunke fotografier, og da jeg var tilbake på hotellrommet, oppdaget jeg at det stod skrevet noe på baksiden av hvert eneste bilde. Det var manifestet, Vera! Jeg satt med hele kabalen mellom hendene.

Det José fortalte i Retiro, og ikke minst dette han stakk i hånden på meg idet han brått forsvant, gjør at jeg ikke klarer å løsrive meg fra denne byen før jeg har sendt deg hele historien. Klokken er to om ettermiddagen, og det blir ikke mye søvn på meg til natten. Jeg får servert kaffe og noe å bite i på rommet, ellers har jeg ingen andre forsetter enn å sende deg denne epistelen før jeg pakker sammen og reiser til Sevilla fredag formiddag.

Jeg plages en smule av tanken på at du kanskje ikke kommer til å kople deg på nettet med det første og kunne følgelig være fristet til å avgi denne rapporten i porsjoner. Men du skal ha alt sammen på én gang, intet eller alt. Det har slått meg at jeg i det minste kunne sende over en e-post med beskjed om at det kommer en større forsendelse en gang i løpet av morgendagen. Men jeg vet ikke engang om du ønsker å høre noe mer fra meg. Jeg må dessuten anstrenge meg en smule for at du skal tro på denne historien, og jeg har jo ennå ikke skrevet den. Det var altså på Fiji jeg ble trukket inn i dette edderkoppnettet, og jeg husker ikke lenger hva jeg rakk å fortelle. Vi så hverandre bare noen dager, og vi følte vel begge to at vi for skams skyld fikk holde en viss avstand. Men da jeg mente at jeg hadde fått øye på det forunderlige paret fra Fiji, husker jeg at alt sammen løsnet som et skred, jeg er bare ikke i stand til å gjenkalle hva jeg sa og hva jeg ikke fikk sagt, ettersom du stadig avbrøt meg med dine latterutbrudd fordi du mente at jeg improviserte alt sammen der og da, som en slags aftenunderholdning bare for å holde deg igjen nede ved elven.

Du kommer sikkert til å spørre hva Ana og José kan ha med deg å gjøre, eller med oss om du vil. Jeg får minne om en hilsen du en gang skrev til meg fra Barcelona. 'Er det noe vi to kan gjøre som forsoner oss med at livet er så kort?' skrev du. Nå er det jeg som reiser spørsmålet igjen, og for å svare på det, må jeg først fortelle om Ana og José. Skal du forstå hele rekkevidden av mitt ærend, må du endog være med meg lenger tilbake i tid, kanskje helt tilbake til devontiden da de første amfibiene gjorde sin entré. Jeg synes det er der denne historien begynner.

Uansett hva som skjer med oss to, kommer jeg til å be deg om å gjøre meg en tjeneste. Men bare len deg godt tilbake og les nå, bare les!