På grunn av en fotokontrakt vi ikke kunne akseptere, har ikke Dagbladet egne bilder fra lørdagens konsert med D'angelo. Her fra Apollo Theater i New York tidligere i februar. (Photo by Mark Von Holden/Invision/AP)
På grunn av en fotokontrakt vi ikke kunne akseptere, har ikke Dagbladet egne bilder fra lørdagens konsert med D'angelo. Her fra Apollo Theater i New York tidligere i februar. (Photo by Mark Von Holden/Invision/AP)Vis mer

Majestetisk funk-kveld

D'angelo fulgte opp fjorårets beste album med årets beste konsert.

KONSERT: Det er ikke mer enn tre år siden D'angelo gjestet hovedstaden senest - et helt tiår etter sitt legendariske vekkelsesmøte av en konsert under Quartfestivalen i Kristiansand - men grunnlaget for gårsdagens konsert på Sentrum Scene kunne likevel ikke ha vært større for den gjenoppståtte funkguden fra Virginia. Der turnéen i 2012 først og fremst ble satt sammen for å dyppe tærne i vannet igjen etter sitt lange eksil fra musikkbransjen, er denne runden mer som en ren signingsferd å regne i ly av desembers majestetiske comeback-album «Black Messiah».   

Mannen som ga oss en trivelig, men relativt løssluppen og utprøvende jamsession for 36 måneder siden, var i går kveld ikke bare på plass med et enda tightere og sammenspilt band (The Vanguard), men desto viktigere også en fornyet selvtillit som manifesterte seg selv foran det smekkfulle Oslo-lokalet.   

En åpning bestående av «Prayer» og «1000 Deaths» - to av de kanskje mest utfordrende sporene på «Black Messiah» - ga tidlige tegn på at D'angelo ikke nødvendigvis ønsket å gjøre det enkelt for terningkast 6-publikummet, som i de drøye to og en halv timene som fulgte fikk en bunnsolid funkpakke fra scenen.     

Finslipt gjennom en rekke europeiske datoer siden settpremieren på Harlems legendariske Apollo Theater, liret hovedpersonen og hans fortropp (inkludert The Times-gitaristen Jesse Johnson og selvfølgelig den britiske elitebassisten Pino Palladino) fra seg et historisk utvalg låter som spente seg fra den soultradisjonelle debuten («Brown Sugar»«Alright», «Lady») og helt til vinterens nevnte oppstandelsealbum med spansk gitar-klimprende «Really Love» og mektige «The Charade» som vakre stand-outs.   

Likevel er det nok stadig mesterverket «Voodoo» som står våre hjerter nærmest, noe gårsdagens store høydepunkter da også gjorde klinkende klart. Fra hans synth-oppdaterte coverlåt av Roberta Flacks «Feel Like Makin' Love», til gåsehudframkallende «One Mo'Gin» og ikke minst funkeksplosjonene «Left & Right» og «Chicken Grease».   

Skikkelig fullendt ble kvelden derimot ikke før den dobble basstrommen fra «Untitled (How Does It Feel)» lød utover salen, og ledet oss inn en avsluttende, kvarter lang versjon av den notoriske balladen fra 2000. Mens bandmedlemmene én etter én til slutt forlot D'angelo alene med sin trofaste Fender Rhodes, var stemningen så magisk som overhodet mulig på en konsert av dette kaliberet. En kveld som eventuelt bare kan bli toppet når gjengen heldigvis returnerer til festivalnorge i sommer.

Kveldens setliste:    
Prayer
1000 Deaths
Ain't That Easy
Feel Like Makin' Love
Really Love
One Mo'Gin
Alright
Brown Sugar
The Charade
Sugah Daddy

Ekstranummer 1:
Lady
Back To The Future (Part I & II )
Left & Right
Chicken Grease  

Ekstranummer 2:
Till It's Done (Tutu)
Untitled (How Does It Feel)