Majestetisk

Det er ingen tvil, Marit Larsen er dronningen av norsk gåsehudpop.

CD: «Under the Surface» er som en skikkelig god romantisk komedie. På overflaten er Marit Larsens solodebut søt og sjarmerende. Den pikelyse stemmen leker seg med lette popharmonier, drivende refrenger og tiltalende melodier. Produsent Kåre Chr. Vestrheim har lagt på både blid banjo og småfrekke munnspillsekvenser, og skiva flyter fort og folkrockete av gårde. Ja, på «The Sinking Game» høres det steike meg ut som om hun stepper av lykke. Lars Horntvedt har stått for symfoniske strykearrangementer på flere av låtene, noe som gir skiva et cinematisk preg. Alt er bare fryd og gammen. Akkurat som hos M2M. Men under overflaten, derimot, under overflaten brenner det. «Don\'t Save Me» , den Abba-klingende førstesingelen, eksemplifiserer dobbeltsidigheten. Den er superfengende og glad, men hvis man lytter nøye etter, skjønner man at den egentlig handler om løsrivelse. Og slik er det gjennom hele plata - lykke og melankoli, beruselse og dagen derpå , om hverandre. Det er som om Marit har tatt Diana Ross\' diskohit «Love Hangover»: «If there\'s a cure for this, I don\'t want it», og omgjort den til sin egen livsfilosofi.Og derfor må «Under the Surface» være årets beste solodebut. For ikke å snakke om at den episke og majestetiske «Solid Ground» er blitt årets vakreste poplåt. I salg fra 6. mars.