Majestetsfornærmelsen

STØRE: Politikk som gjemmes under sjarm, profesjonalitet og administrativ flinkhet unndras demokratisk debatt og vi ser ikke at verdivalg allerede er tatt.

Tre uker er gått siden vi skrev at vår mest populære politiker er et demokratisk problem («Problemet Støre», Dagbladet 21.2.). Vi drøftet flere dilemma i norsk politisk kultur med utgangspunkt i utenriksministeren. Siden har indignerte reaksjoner strømmet på. Temperaturen i motinnleggene kan både knyttes til den suverene medieposisjon Støre har fått og indignasjon over det som kan oppfattes som urettferdig kritikk.Ser vi bort fra de vulgære utfallene om hva akademikere heller burde drive med og hvor famøse og ekle vi er, er budskapet i motinnleggene stort sett at vi ikke burde kritisere en så flink mann. De positive tilbakemeldingene (som det også er mange av, mest på e-post og telefon) understreker vårt poeng om at det er et bestemt politisk verdisett bak Jonas Gahr Støre. Verdier som det også innad i hans eget parti er strid om. Noen har også grepet fatt i vårt hovedanliggende: Det problematiske når politikken kler seg i dyktig og nøytral sjargong - som om politikk er verdifri, selvfølgelig og bare kan administreres.

LA OSS BEGYNNE med å minne om at personlig stil og holdninger er viktig i politikk, og at «flinkhet» er utilstrekkelig for å vurdere politikere. Politikere er flinke på ulike måter. Både Støre, Lundteigen og Hagen er flinke, men med ulike personligheter og væremåte og de står for ulike verdier. Kombinasjonen av deres personlige egenskaper og framtoning påvirker hvordan vi som velgere oppfatter dem. Både i det moderne mediesamfunn (og i det gamle Hellas) er holdninger, verdier og personlig framtoning helt sentrale for politikk. Men også tendensen til å skjule verdivalg og kompromiss under dekke av vitenskap, faglighet, elitisme og administrativ nøytralitet har en lang historie, i alle fall fra Platon.Evnen til å skape tillit er kjernen i et demokratisk politisk system. Etter mange år med sterk fokusering av hvem og hva politikerne representerer, og lite fokus på person, har vår politiske kultur igjen begynt å åpne for personegenskaper. Det er innlysende at velgere reagerer negativt på dårlig etikk, og de svinger gjerne i retning av dem som er mest tillitvekkende på medias scene. Kritisk diskusjon av våre ledere som personer er en betingelse for demokratiet. Vi er overbevist om at dette kommer stadig mer i fokus etter hvert som gammel interessepolitikk og klassepolitikk kommer i bakgrunnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN ER DET IKKE slik at Støres sterke popularitet er et bevis på at vi har dårlige poeng når vi kritiserer? Nei, dessverre. Det enkleste motargumentet er å minne om hans læremester, statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun hadde et sterkt og positivt personlig image som leder, men som politiker var det heller tilbakegang som preget hennes periode. Det er heller ikke slik at vårt argument står svakere hvis Støres verdier og politikk aksepteres på grunn av personlig popularitet. Politikk som gjemmes under sjarm, profesjonalitet og administrativ flinkhet unndras demokratisk debatt og vi ser ikke at verdivalg allerede er tatt. Alle åra da utenrikspolitikk eller kontinuerlig vannkraftutbygging var selvfølgeligheter som ikke trengte diskusjon, er et eksempel på politikk skjult under administrasjon og profesjon. Som samfunnsvitere har vi en beskyttet mulighet for å delta i den politiske debatt uten stor risiko for egen jobbsikkerhet. Mange vil si at vi har en yrkesetisk forpliktelse til det. Vi ønsker å forholde oss ansvarlig til disse mulighetene, og tåler godt kritikken vi får. Morsomt å komme på «Hallo i uken». Hvilken type kritikk var det så vi reiste?

FOR DET FØRSTE sa vi at vår utenriksminister er en meget vellykket representant for en bestemt væremåte i politikken, men at hans framtoning, hans politiske stilart også har problematiske sider. Vi tok opp tre sider. Den første er knyttet til hans sosiale representativitet. Det er ingen hemmelighet at det internt i Arbeiderpartiet (og i mediene) er diskutert hvor mange av denne type politikere man bør (eller kan) ha i regjeringen. Denne diskusjonen har noen enkle årsaker som er knyttet til demokratiets representative og tillitskapende sider og til elitismetendenser i norsk politikk. En hel regjering av Jonas Gahr Støres type ville raskt blitt kritisert og være lite i stand til å skape den tillit en regjering trenger. At stadig flere ikke identifiserer seg med de klassiske politikere er viktig og litt av forklaringen på Fremskrittspartiets framgang. Det kaller på refleksjon.

FOR DET ANDRE er kritikken knyttet til overgangen mellom politikk og administrasjon. Støre er bare en av flere moderne politikere som kjennetegnes av en profesjonell nøytralitet og administrativ flinkhet, en hersketeknikk som lett kamuflerer politikkens grunnleggende karakter av å være verdivalg, kompromisser og konflikt. Hele det vestlige demokratiprosjekt, inkludert den sosialistiske varianten, har hatt slike problematiske sider der verdivalg er kamuflert som nøytrale, vitenskapelige og overordnet politisk debatt. En slik stil henger ofte sammen med autoritære reaksjoner på uenighet, slik vi antydet ved å vise til Støres sterke reaksjonen på aktive forbrukere (også i egen regjering) som ønsket å si sin mening om Israel gjennom å ikke kjøpe Jaffa appelsiner. Vårt politiske system er sentralstyrt og indirekte i mange ledd, med store staber og mange profesjoner. Dette innbyr til administrasjonsgjøring av politikk, og dermed til sårbarhet når det gjelder evne til å skape tillit og åpen, deltakende diskusjon.

FOR DET TREDJE er det god grunn til å se hva slags politikk som «gjemmer seg» under vår utenriksminister. Flere tegn tyder på at det er et politisk innhold som ligger et stykke til høyre i sosialdemokratiet. Holdningene til Israel og USA burde skapt skarpere debatt. Dette poenget er viktig, fordi Norge internasjonalt er hengt opp i markedsliberalisme, USA-dominans og andre føringer som nettopp gjør at en slik høyreorientert politikk glir smidig og greit. Både systemet og statsråden kan dra politikken lenger til høyre enn det antakelig er dekning for i folk og StortingTenk om den forrige utenriksministeren hadde skrevet brevet «Dear Condi» og sagt at det er norsk utenrikspolitikk å støtte Israels forsvarbare grenser, da hadde vi fått debatt, da!! For ikke å snakke om hvordan Russland ville ha reagert om Støre virkelig klarte å sette de norske elitesoldater om bord på den russiske tråleren i Barentshavet.Jo, Støre er flink. Men behovet for å kritisere stilarter og innhold i politikken skal ikke stoppes av «flinkhet». Noen ganger gir det nettopp behov og mulighet for å diskutere viktige utfordringer i vårt politiske system. I stigende grad er politikkens verdier og praksiser inkarnert i dens personer. Så får vi heller leve med at noen synes vi er ufine majestetsfornærmere.