Denne jula må NRK få slippe mer mas om «Jul i Skomakergata». Måk vei for «Snøfall»: En nesten fullkommen julekalender, som garanterer julestemning for hele familien.
Det vil si, hvis resten av serien lever opp til hva de første seks episodene lover, for mer har vi ikke fått lov til å se foreløpig. Men det skal godt gjøres å spolere dette.
«Snøfall» er en klassisk fantasyserie i tradisjonen etter «Harry Potter» og «Narnia»: Et barn fra en nokså normal verden kommer over en portal til en langt mer magisk en, fylt med latter og peisvarme, men også ulmende fare. Her er den magiske verdenen selve julenisselandsbyen, og barnet som kommer dit viser seg å være halvt nisse.
Grå virkelighet
Utgangspunktet for serien er altså ikke veldig originalt, og den bruker alle de kjente grepene i boka for å engasjere oss. Men det er så godt gjort! Det virker som om serieskaperne får til absolutt alt de prøver på i de første episodene. Klipp, scenografi, musikk og skuespill - alt sitter.
Niårige Selma (Siri Skjeggedal) har vokst opp i en verden som ligner vår, men med et sovjetgrått åttitalls-tilsnitt, med respatexbord og lagerfrakker.
Det samme kjennetegnet den forrige julekalenderen fra NRK, «Julekongen», men her er det tatt et hakk videre: Digre, traurige murbygninger og striglede, fargeløse klasserom, kjemisk fritt for alt som kan minne om lek, liv, lys og annerledeshet. Kontrasten til nisselandsbyen er enorm, og det er nok planen, uten at det egentlig hadde vært nødvendig å tydeliggjøre det så kraftig.
Perfekt nisselandsby
For Snøfall, som landsbyen heter, er perfekt. Utemiljøet minner om Skomakergata, med små snødekte trehus tett i tett. Innendørs er det full belysning og knitrende peiser i alle rom, lyst treverk, tepper og julepynt overalt. Litt 1800-tall, litt 50-tall, og litt nåtid. Nissefar Julius (Trond Høvik) er en leken utgave av rektor Humlesnurr, med verdens herligste klukkelatter. Blant hjelperne hans er det flere fine karakterer, som oppfinneren IQ (Johannes Joner) og den korrekte og mistilpassede sekretæren Winter (Vidar Magnussen).
I Snøfall er det snø året rundt, men en portal midt på torget leder ut i en stor, sommerlig hage som nissebarna kan leke i. Den er filmet med gyldent filter og gir assosiasjoner til «Brødrene Løvehjerte». Også her er finnes det fare: Den mørke skogen som ingen må gå inn i, der ondskapen rår.
Emosjonelt
Noe av det kuleste med «Snøfall» er den stemningen som så mange fantasyforfattere, film- og serieskapere før dem har forsøkt å få til, særlig etter «Harry Potter». De færreste klarer det, men her er den. Den spesielle varmen som gjør at du får lyst til å krype inn i den nye verdenen og bli der, samme hvor skremmende den også kan være.
«Snøfall» er ikke så skremmende foreløpig. Men heller ikke her er det bare kos.
Selma er foreldreløs, som sjangeren nærmest krever. I seks år har hun bodd hos den strenge naboen Ruth (Kjersti Elvik), mens hun har ventet på en ordentlig fosterfamilie. Selma har ikke hatt det bra, men mange seere kommer nok også til å felle noen tårer for ensomme Ruth, som har så stort behov for nærhet, men ikke klarer å vise det.
I nisselandsbyen blør hjertet mitt for Winter og hans utakknemlige arbeid med å holde styr på Julenissen – en seksåring i bestefarskropp, ekspert på prokrastinering og ansvarsfraskrivelse. Et opprør er i emning. Og at vi før eller siden må inn i den mørke skogen, er åpenbart. Det ligger an til mange emosjonelle øyeblikk mot slutten, og mye spenning og moro på veien dit.
