Makaber politikk

Noe av det første en rødgrønn regjering bør gjøre etter valget, er å komme seg ut av Irak og inn i Sudan - med FN-styrker som sømmer seg for en fredsnasjon.

I PÅSKEN vedtok Sikkerhetsrådet å sende ti tusen FN-tropper for å sikre den viktige freds-avtalen i Sør Sudan - mens verdens verste humanitære katastrofe raser i Darfur i samme land. Den har til nå kostet minst 300000 mennesker livet ifølge en rapport fra en britisk parlaments-komitè.

Kan vi fortsette å sitte og se på at denne katastrofen utvikler seg, uten at vi reagerer kraftfullt som under tsunamien? Har vi glemt at en hel verden etter folkemordet i Rwanda lovte at vi ikke ville svikte Afrika en gang til? Riktignok er hjelpeorganisasjonene i gang med en stor og oppofrende innsats. Men de hindres av mangelen på sikkerhet, og kan ikke alene løse krisen.

I fjor høst kom det skremmende rapporter om at Janjaweed-militsen i Darfur også angrep hjelpearbeidere. Redd Barna fikk fire av sine ansatte drept, og så ingen annen utvei enn å trekke seg ut. Midt i mars utvidet militsen truslene ved å erklære at den ville angripe utlendinger og alle FN-kolonner. Derfor måtte også De forente nasjoner trekke sine hjelpearbeidere midlertidig ut av Vest-Darfur. Nå i påskehelga ble en FN-transport i et annet område angrepet og hjelpearbeidere alvorlig såret. Dette fikk Kofi Annans spesialutsending til Sudan, nederlenderen Jan Pronk, til å si at det trengs minst åtte tusen internasjonale fredsbyggende tropper i Darfur for å skape sikkerhet. Uten en slik innsats vil ikke hjelpen komme fram som den skal, og faren for et nytt «Rwanda i sakte film» vil øke. I altfor lang tid har verdenssamfunnet skjøvet dette spørsmålet om en fredsoperasjon foran seg.

DET BEGYNTE med at FN\'s Sikkerhetsråd vinteren 2004 truet regjeringen i Sudan med økonomiske sanksjoner, dersom den ikke stoppet Janjawiid-militsens herjinger. Men det gjorde lite inntrykk i et område preget av naturalhusholdning. Sudans utenriksminister uttalte isteden i fjor sommer at han - etter at det til da var registrert sytti tusen døde og 1,8 millioner på flukt - ikke trodde på at det var noen katastrofe i Darfur. FN fulgte opp med å be Afrikansk Union om å sende fredsskapende tropper til området. Dette måtte Sudans regjering godta, og unionen startet med 300 soldater. Etter et knapt år er de bare kommet opp i 1800 - forsvinnende lite i et område på størrelse med Frankrike. Disse beskjed-ne troppene er milevidt fra å kunne skape trygghet. For eksempel er det ikke meldt at de har tatt noen krigsforbrytere. De vestlige politikere som vil true militsen med Den internasjonale straffedomstolen, bør først sørge for at det er noen der som kan arrestere dem. Det neste skrittet fra FN var å sette 30.august 2004 som frist for når regjeringen måtte ha avvæpnet militsen. Den foretok seg fortsatt fint lite, og forklarte at oppgaven var like vrien som å fange Bin Laden. Dette var det nok noe i, for i Darfur lyder et kjent ordtak at uten en Kalasjnikov er du søppel. Men regjeringen kan ikke løpe fra sitt ansvar. Det var den som bevæpnet Janjawiid, som består mest av arabiske nomader. Grunnen var at den trengte et redskap mot opprørsstyrkene blant afrikanske bønder i området - som for øvrig også er blitt brutale nok.

NÅR FRISTEN FOR avvæpning heller ikke hjalp, sendte FN en egen kommisjon til området. Den avla en omfattende rapport til Sikkerhetsrådet i november. Deretter utspant det seg fram mot januar en uverdig diskusjon om hvorvidt grusomhetene i Darfur skulle betegnes som folke-mord eller etnisk rensing. For FN var poenget at hvis det ble kalt folkemord, var man forpliktet av folkeretten til å gripe inn. Men å bruke tid på definisjoner blir makabert når vi vet hvor mange som rammes, uansett betegnelse. Det ligger flust med dobbeltmoral og stormaktsinteresser bak ordkløyveriet. Kina er en hovedinvestor i oljevirksomheten i Sudan, og er sammen med russerne storleverandører av våpen til landet. Heller ikke USA, Storbritannia og Nato har på noen måte presset på for å få til en fredsoperasjon. De har hendene fulle i Irak og Afghanistan, og har ellers Iran og Nord Korea i sikte. Det er ingen stormakt - men FN selv og verdensopinionen, som må være driv-kraften for å skape trygghet i Darfur. Det gir håp at Sikkerhetsrådet i påskeuka vedtok å opprette en fredsstyrke på ti tusen soldater i Sør Sudan. Den skal først og fremst sikre den historiske fredsavtalen som er inngått her etter 21 års krig. Men den skal samtidig assistere Afrikansk Unions begrensede tropper i Darfur. Da Kofi Annan i februar sendte ut sin appell om en slik FN-styrke, ble det også understreket at freden i Sudan må være hel og udelelig. Det vil si at man ikke ville begrense seg bare til sør.

DET ER UTVILSOMT unnvikende at FN starter operasjonen sørpå, mens det de selv kaller verdens verste humanitære katastrofe, utfolder seg i Darfur. Men Annan bedriver en vanskelig balansegang med de nevnte stormaktsinteresser for i det hele tatt å få en fredsoperasjon i gang, uten at de nedlegger veto. Det viktigste er at det ser ut til at FN\'s fredstropper endelig kan få ett solid bein innenfor i Sudan, med myndighetenes og stormaktenes samtykke.

Når store fredsstyrker først nærmest står i nabolaget, vil dette i seg selv legge et mer konkret press på militsgruppene i Darfur. Dersom de likevel fortsetter grusomhetene som før, blir det umulig for noen å forsvare at FN ikke skal engasjere seg mer direkte. Fredsstyrkene kan ikke stå som tilskuere til fortsatte massemyrderier. Forhåpentligvis vil operasjonen i sør snart vise seg å være en nødvendig omvei til Darfur. Da vil ti tusen tropper fort vise seg å være i minste laget for å dekke begge områder.

Desto mer uheldig er det at regjeringen Bondevik igjen svikter når det gjelder FN-styrker. Den ville ikke stille mer enn 30 stk til stabsoppgaver, og senere skal det ifølge opplysninger i pressen ha blitt enda færre. Mens vi for få år siden hadde over femten hundre med blå FN-hjelmer, har Norge i dag kun 25 stk av til sammen 75000 FN-troppene i 18 land. Sett i lys av vårt store og gode engasjement i Sudan burde tre prosent av styrken, eller 300 norske soldater, være et mer naturlig bidrag. Noe av det første en rødgrønn regjering bør gjøre etter valget, er å komme seg ut av Irak og inn i Sudan - med FN-styrker som sømmer seg for en fredsnasjon.