Makaber slektsroman

Man kan undres over tittelen som man kan undre seg over så mye annet i Christopher Grøndahls andre roman. Det er en flerdekker i mer enn én forstand, og tittelen har så vidt jeg kan se ingenting med tresorten å gjøre.

Romanen er delt i tre deler, med hver sin hovedfigur, men med en overgripende fortellerinstans (hovedpersonen i den siste) som griper inn underveis og tilrettelegger det nettverket av historier om tragiske menneskeskjebner som romanen består av.

Slektstragedie

Grøndahl er ikke den som sier tingene rett ut, men etter hvert blir det klart at den døde kvinnen som jeg-fortelleren sørger over, og som oppsøker ham i drømme for å gjøre ham oppmerksom på hvordan det hele henger sammen, er hans egen mor. Hun er hovedpersonen i den første delen, og hennes far igjen i den andre. Alle kalles de bare «Poppel» - et signal om at de har mer enn det biologiske slektskapet til felles, noe som også understøttes av den springende komposisjonen som vever skjebnen til de tre generasjonene inn i hverandre, slik at romanen får karakter av en familiekrønike eller slektstragedie av en ganske egenartet karakter.

Bestefaren er krøpling og sitter i rullestol. Moren er schizofren. Selv er jeg-personen en tilsynelatende vellykket person, høyt på strå som han er i marinen, men han er dypt preget av sin familiefortid, en fortid som står i savnets tegn. Bak alle historiene avtegner det seg nemlig en felles tematikk som handler om å bli forlatt, sviktet eller oversett, om å føle seg alene i verden og ikke få sine behov for nærvær og kontakt oppfylt. Morens schizofreni synes for eksempel å henge sammen med den dype kløften som har oppstått mellom hennes foreldre, og hennes forsøk på å kompensere for den manglende omsorgen, blant annet gjennom et forhold til en langt eldre nabo, løper også ut i sanden.

Denne naboen hører for øvrig også til de forlatte og sviktede, i likhet med sin mor, som han bor alene sammen med. På intrikat vis knyttes deres skjebne sammen via en tredjeperson som fungerer som en slags mysteriøs tilrettelegger av andres liv, samtidig som det viser seg at også han har lidd under tapets smerte. At han ser ut til å inneha en særlig viktig funksjon i forhold til jeg-personen, er en opplysning som droppes sånn i forbifarten mot slutten av romanen. Denne antydningen knytter skjebneveven enda tettere sammen.

Bekreftelse

«Poppel» er en roman om savnets mekanismer, men den handler også om avtrykkene av andres liv i ens eget, slik de gjør seg særlig gjeldende når man føler at man er i ferd med å miste seg selv. «Jeg er utkanten av en by som ikke finnes,» sier krøplingen. «Jeg er ingen. Ingen. Jeg bærer skyggen av et navn jeg ikke vet hvem tilhører. Et rastløst navn. Som latter gjennom veggene på en boligblokk med utglidninger i fundamentet, grå madrasser i kjelleren, avtrykk av barnefingre på speilet i heisen. Alt er spor av noens vilje. Spor av vandring. Kropper som ustanselig strømmer gjennom leilighetene, gjennom gatene, over steinhellene.»

Det er disse sporene av vandring som danner det vikende mønsteret vi som lesere undrende lar oss vikle inn i og ut av under lesningen av denne romanen som bekrefter at Grøndahl er en forfatter vi kan regne med for framtida.