Makeløse Morandi

LONDON (Dagbladet): Hva er det som fortsatt gjør Giorgio Morandis maleri så fascinerende for kunstpublikum og kunstnere? Det fins tilsynelatende like lite ytre drama forbundet med hans liv som den uendelige raden av små stilleben.

  • Likevel vier nå Tate Modern i London mannen som ble født i Bologna i 1890 og døde samme sted 74 år etter, en fint sammensatt og utsøkt montert mønstring som etter utstillingsslutt 12. august går til Musée d'Art Moderne i Paris hvor den åpner 8. oktober. En stakket stund stilte Morandi ut under etiketten «Metafysisk maleri» sammen med Giorgio de Chirico og Carlo Carra, og de første bildene fra 1918 bærer preg av det lett mysteriøse ved gjenstander som synes å sveve i geometrisk regi innenfor det typiske og lufttomme kulisserommet.
  • Morandi var en kunstner som skydde programmatiske merkelapper, og han vrei seg unna retninger som søkte å klebe ideologiske manifester og andre kollektive målsettinger til hans signatur. Han ville ikke stå for det entydig tilbakeskuende hos gruppa «Valori Plastici» («Plastiske verdier») som Carra var eksponent for, og distanserte seg raskt fra det heroiske idealet som de profascistiske «Novecento»-kunstnerne målbar og mente også passet på ham.
  • Kunsthistorikerne har heller ikke hatt lett for å plassere ham, for hans maleri glir unna både formalistiske konturer og stilistiske profiler. Likevel regnes Morandi av mange fagfolk som den største enkeltkunstneren i italiensk 1900-tallskunst. I Federico Fellinis «La dolce vita» symboliserer nærværet av Morandi-malerier toppen av kulturell prestisje hos filmens rollegalleri, og han vant førstepriser på så vel Sco Paulo- som Venezia-biennalen.
  • Ord som stillhet, strenghet og melankoli berører bare noe av hans malerisk varierte poesi, hvor han isolerer, omgrupperer og samler de samme elementene som i differensierte diktlinjer over samme tema. Likevel fins det også en latent energi under de stofflig-varme fargene, som også forskyver seg i spenningsfeltet mellom fri abstraksjon og bestemte objekter i komposisjon. «Tingene blir det tastatur der maleren spiller stadig nye variasjoner over den synlige verdens indre eksistens, hinsides tidas gang,» skriver Bård Isdahl i den fine romanen «Morandis rom». Og understreker at det er en versjon. «Vi, tilskuerne (og spesielt de av oss som har {lsquo}pushed paint around ourselves') er mye rikere fordi Morandi levde,» sier maleren Chuck Close i Tate-katalogen.