Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Makeløse von Otter

Det tok ikke mer enn en liten håndfull sanger, signert Lars-Erik Larsson og Hugo Alfvén, før Anne Sofie von Otter hadde fylt hver minste krok i Universitetets Aula med suset av svensk midtsommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det tok ikke mer enn en håndfull til, av Rangström, Stenhammar, Peterson-Berger og noen andre, før hun hadde strukket hele spennet fra sorgløshetens blonde miniatyrer fram til presise dypdykk i augustnettenes mørkere vemod.

Strekket er lengre enn man skulle tro, fordi det balanserer så hårfint gjennom nyansenes verden, der en skeiv frasering eller et uoverlagt tonefall er nok til å få stemningen til å bryte sammen.

Uten forbehold

I von Otters foredrag, derimot, er alt i fokus, så velsignet sikkert at vi kan gi oss hen uten forbehold. I sanger så enkle at virkningen nesten kommer overrumplende kan hun kunsten å stave ut undertekstens små bokstaver så tydelig at den kan gi ord til et stort følelsesregister, der vi fornemmer et fellesskap bortenfor språket.

Det er her, i musikkens gåtefulle verden, at von Otter kan innrette seg som få andre. Og det kan hun, ikke minst fordi hun suger næring fra en operakarriere som har lært henne hvordan et par enkle gester kan romme en hel verden. Men den dypere resonansen veller fram fordi hun tør å øse av sin egen sangskatt, der melankoliens strenger klinger uten å virke påtatt.

Helt på siden

Så langt var alt vel, hadde det ikke vært for hennes tonefølge, Bengt Forsberg på klaver og Mats Lidström på cello, de få gangene de slapp løs i fri dressur. Da surret de rundt seg selv og hverandre, i frivillige og ufrivillige forsøk på slapstick , uten å treffe poenget verken verbalt eller musikalsk. Overraskende nok fra Forsberg, fordi han er så lydhør når han akkompagnerer von Otter. Men det absolutte lavmål nådde de i fellesskap, i en underlødig framføring av J.S. Bachs «sonate i g-moll, BWV 1029».

Nye høyder

Den slags kan ta luven fra noen og enhver. Men ikke fra Anne Sofie von Otter.

Helt uaffisert tok hun fatt etter pause, og skrudde formatet mange hakk opp, i fem sanger av Richard Strauss. Også her festet hun grepet gjennom nyanseringens kunst, som er grunnvollen i hennes eget mesterskap, like så vel som i Richard Strauss'. Men høydepunktene blir så uendelig mye mer overveldende i denne musikken, der ord og musikk forsterker hverandre. I så måte tror jeg hennes bud på «Ruhe, mein Seele» vil sittte lenge i, hos alle som var til stede.

Hun rundet det hele av i det mer elegante hjørnet, med sanger av Cécile Chaminade, liksom for å minne oss om at det knapt finnes et musikalsk register der hun ikke vet å innrette seg.

STOR: Anne Sofie von Otter på podiet i Universitetets Aula i går kveld.