Makeløst grep om detaljene

Tidligmusikk av ypperste klasse, da William Christie og Les Arts Florissants spilte Händel og italiensk barokk.

Det var noe slikt vi fikk oppleve da William Christie inntok Grieghallen med fullt mannskap, to kvelder på rad, som en av Bergensfestspillenes ikke altfor mange store attraksjoner på musikkfronten:

De startet i det små, dersom det går an å si noe slikt om et program med to Concerti grossi av Händel og én av Vivaldi, J.S. Bachs «Cembalokonsert i D-dur» samt arier av Vivaldi og Händel. På mange måter velkjent musikk, altså. Men ikke for William Christie.

Fornyelse i det små

Helt ubesværet skrittet han gjennom den velkjente barokke klangfasaden. Hver eneste lille figur ble modellert på ny i instrumentgruppe etter instrumentgruppe, hver frasering prøvd ut mot det ytterste av sin bærekraft på en måte som speilet seg i hans egen gestikk på dirigentplass, som musikalsk skulpturering, full av liv.

Slik tonet musikken fram i stofflige og dype farger, med all fernissen vasket av.

I Vivaldi og Bach kunne vi kjenne igjen ideene fra andre tidligmusikk-ensembler, mens det orkestrale tilslaget er Les Arts Florissants' eget, nesten uansett hvor små besetningene er. Men William Christies Händel tror jeg knapt noen har hørt maken til. Det var som å høre komponisten skapt på ny.

I stort format

Det var det på mange måter den påfølgende kvelden også, da de hadde satt Händels drøyt tre timer lange oratorium «Theodora» på programmet. Verket har et monumentalt format, som kan knuge både utøvere og tilhørere til underdanighet. Men William Christie og Les Arts Florissants bygde det nedenfra og opp, nettopp med utgangspunkt i det makeløse grepet om detaljene.

De skar klar av det monotone, og åpnet rommet for følelsesregisteret til hver av solistene, som alle grep sjansen og i særlig grad gjorde andre del til et gripende kammerspill.

Slik forvandlet de Händel her også, fra en mester i imponerende klangprakt til en komponist som favner oss alle i kraft av en mer dypfølt humanisme.