Makeløst lyrisk comeback

s. Kr. ,-

Enig - uenig?

>> Lesernes egne anmeldelser!

Av ØYSTEIN ROTTEM

Johannesen er en maskulinistisk «kjærringa mot strømmen», en overdrivelsens mester hvis tale og skrift svulmer av paradokser og antiteser. Mange nekter å ta ham alvorlig, av andre blir han utropt til genial sannsiger og kalt profet, både i egen menighet og av motmenn; en refser som i en årrekke har gledet og forarget oss med dunkel tale, visdomsord og dystre spådommer, en mann fanget av sin egen image vil enkelte mene, iallfall et image som det syntes ham å falle lett å leve opp til. Etter hvert forutsigelig kanskje i all sin annerledeshet, men likevel umulig å fasholde, både på grunn av hans meninger, men også fordi han lar oss mer enn ane, og muligvis tydeliggjøre enn før, at et følsomt gemytt ligger skjult i den barske orators bryst.

Som en bombe


Når denne mannen nå senderut sin første diktsamling på 32 år, så er det klart at forventningene er skyhøye - ikke minst fordi det er, når alt kommer til alt, som lyriker språkkunstneren GJ har prestert sitt ypperste.

Om meningene kan ha vært delte om hans andre skriverier, så har det hersket bred enighet om at han hører med blant våre fremste og mest originale etterkrigslyrikere, og dette til tross for at han før høstens bok bare har gitt ut tre tynne samlinger som til sammen utgjør 86 sider i Lanterneseriens samleutgave fra 1969. Flere dikt både fra den første, «Dikt 1959» og den tredje «Nye dikt» (1966), men det er framforalt «Ars Moriendi» (1965) som har satt spor etter seg.

Den slo ned som en bombe midt i en såvel poetisk som politisk oppbruddstid. Her kombinerte Johannesen fremmedgjøringslyrikk og politisk brukspoesi på en måte som til da var ukjent og med en slik poetisk sprengkraft at det gav gjenlyd i det litterære miljø.

Kunsten å leve


Når man åpner årets bok, er det med et uunngåelig spørsmål i bakhodet: Er det den samme lyriker vi møter i dag? Tittelen gir et tvetydig ssignal. Den peker tilbake samtidig som den dreier nåla 180 grader rundt. I 1965 gjaldt det kunsten å dø, i 1999 kunsten å leve.

Uansett, i sin poetiske praksis er GJ nøyaktig den samme. Tydeligere og med større konsekvens kan ikke en lyriker gå i dialog med seg selv. Formelt og strukturelt er «Ars vivendi» skrevet over samme lest som «Aris moriendi». Begge bestående av 7x7 ukedikt, det vil si syv dikt for hver ukedag, der alle dikt er trestrofingeer med tre vers i hver. I «Ars moriendi» var hver av de syv ukene tillagt sin dødssynd (lettsinn, fråtseri, osv.), i «Ars vivendi» er disse erstattet av henvisningr til de syv dydene, eller levemåtene som GJ kaller det, tro, håp, kjærlighet, mot, måtehold, rettferd, klokskap. Som før er titlene gjemt bort i innholdsregisteret.

Streng disiplin


Hvilken funksjon har denne strenge komposisjonen og denne gjemmeleken? Den formidler for det første et inntrykk av streng orden og disiplin, både de enkelte dikts indre struktur og deres innordning i helheten er preget av en nærmest matematisk strenghet som tvinger leseren til å kombinere på kryss og tvers. Samlingene inviterer således til en sammenhengende lesemåte.

De skjulte titlene og kombinasjonene av uker, dager og dyder, slik de er skrevet inn i et nettverk av referanser til indisk, antikk, kristen og norrøn mytologi, som GJ hjelper oss et stykke på vei med å finne ut av i et anhang til samlingen, inviterer til det samme. Det enkelte dikt peker således hele dien mot andre dikt i et intrikat mønster av kontraster og paralleller som i tillegg åpner opp for et nærmest uendelig ekko- og assosiasjonsrom i kraft av de utallige referansene til andre tekster, også til GJs egne.

En labyrint


Til tider kan man føle seg temmelig perpleks, som om man er ledet inn i en labyrint uten å ha fått en ariadnetråd i hånden. Til usikkerheten bidrar også det forhold at relasjonene mellom innholdet i mange dikt og de dyder, dager eller uker de er tilordnet, ofte forekommer dunkel og tilfeldig.

Slik var det i «Ars moriendi», slik er det i «Ars vivendi». Men nettopp denne uklarheten er fruktbar. I noen tilfelle kan det være tale om likhetsrelasjoner, i andre om kontrastvirkninger, spillet mellom titler, egenskaper og innhold er som alt annet dialektisk bestemt. Slik framstår samlingen i sin helhet som en aldri avsluttet oppbybbing og nedbryting av teser, antiteser og synteser på flere nivåer. Likevel kan det være klokt først å konsentrere seg om enkeltdikt, for de finnes det mange perler av.

Gåter


Også på dette mikronivå er GJ den samme som før. Det særegne ved hans poetiske prosjekt er at han er konkret i billedbruken uten å være konkretist, at han er saklig uten å være ny-enkel.

Som Jan Erik Vold brakte han på 60-tallet poesien ned fra symbolistenes himmelske sfærer, men han ble aldri noen «hverdagspoet». Bildene er kryptiske, de rykkes alltid vekk fra en deskrptiv diskurs. Samtidig som språkets referensielle funksjoner skjerpes, og det ekspressive jeg-trykket svekkes, destrueres realismen.

GJs dikt ligner gåter, rebuser eller kryptogrammer _ og tanketegn eller ideogrammer som han selv kaller ukedagene _ og dermed insisterer de på samme tid på det konkrete og på sin egen tekstualitet. Det gjorde de i «Ars moriendi», og det gjør de i «Ars vivendi».

«I de onde tidene/ er jeg ikke vis/ Jeg synger og taler/ omde onde tidene», slo GJ fast i 1959, og på 60-tallet «dekonstruerte» han «de godes språk», det som ledet oss bort fra «blodflekkene på veien». I «Ars Moriendi», var han usedvanlig dyster i sin kulturkritikk, det var en bok om en kultur som var i ferd med å dø, om å leve et dødt liv, omgitt av død og destruktive krefter. Taler ikke GJ lenger om de onde tider?

Midas-samfunn


I en tid som man skulle tro gir enda større grunn til dystre profetier enn 60-tallet gjorde, her vi lever i et gjennomkommersialisert Midas-samfunn som synes å bekrefte GJs gamle spådommer til fulle:

«Vi har funnet de dummes stein/ Vi lager gull av den/ og dør av det, men langsomt» («Gullmakerne», lørdagsdiktet i fråtseriets uke i «Ars Moriendi»)?

Jo, GJ har så menn ikke blitt mindre eskatologisk enn før. Lytt bare til følgende dikt:

Bønn i Byzants før tryntyrken kom:

Gi oss det gode vi ikke har ord for å be om

og frels oss fra det onde som vi ber om hele tiden

Jeg ble far med en ny mor hver måned

Jeg har aldri i mitt liv levd et så rikt liv

Alt var gratis, kost, losjo og reiser hit og dit

Den korteste vei mellom to land er å bli hjemme

Fortiden er en ond drøm, nåtiden er ikke til

å holde ut, heldigvis er vi uten fremtid

Og den blodige ironikeren hever stadig sin stemmeog synger sin «stumme sang» som når han lar Herodes sende Pilatus «et spann morsmelk pluss 2400 melketenner», og lar ham spørre: «Jeg er krybbedødens konge, hva er du?» Eller når han erklærer at «Meningen med en sommerfugl er knappenålen». Eller når han som reisende til helvete uttaler at han vet godt «at hvitt beinmel er mislykte englevinger».

Positive dikt


Men det finnes likevel langt flere positive dikt her, dikt der GJ ved hjelp av klang, rytme og assonanser maner fram bilder av stor skjønnhetsverdi:

Sagnet sa: Min sommermorgen om ni tusen år

En dobbeltvinget sølvfugl borer seg dypt

sårende inn i gudssolens våkne gullansikt.

«Hver dag blir solen en gullfisk i himmelens glassbolle», heter det i et annet dikt, og det er som om GJ her har gitt seg selv lov til å se på rosen og synge om solen uten at det dermed impliserer at han har glemt blodflekkene på veien.

Og når GJ anno 1999 taler om tro, håp og kjærlighet, er det ikke i ironisk mening, for å frarøve oss våre siste illusjoner. I sitt syn på samfunnsutviklingen er han ikke blitt mildere stemt. Men de tårer han lar dryppe i disse dikt, de er ekte nok, de drypper av sorg, men også av glede.

Og jeg nekter for at jeg har latt meg dupere når jeg på står at lyrikeren GJ i høst har vist oss at han vet like mye om kunsten å leve som om kunsten å dø _ og at et mer overbevisende comeback finnes det overhodet ikke maken til i norsk lyrikkhistorie.

Øystein Rottem

» Skriv din mening!
Les hva andre mener (1 innlegg):

Eminent Espen Grønlie

23.09.1999


Eminent Espen Grønlie

23.09.1999

SØK OG KJØP: