SER TIL DANMARK: NRK Dramas nye strategi er inspirert av Danmarks Radio, som har hatt en rekke store suksesser i de senere år, blant annet med Sofie Gråbøl og «Forbrytelsen». Kanskje kan grepet løse den vedvarende manuskrisen i norsk film- og tv-produksjon. Foto: An Unn Unger / Stella Pictures.
SER TIL DANMARK: NRK Dramas nye strategi er inspirert av Danmarks Radio, som har hatt en rekke store suksesser i de senere år, blant annet med Sofie Gråbøl og «Forbrytelsen». Kanskje kan grepet løse den vedvarende manuskrisen i norsk film- og tv-produksjon. Foto: An Unn Unger / Stella Pictures.Vis mer

Maks manus

NRK Dramas nye manusstrategi krever teft og selvtillit. Men trolig vil den skjerpe og heve norske tv-serier.

Norske regissører klynker. Det er ikke så rart. NRK Dramas sjef Hans Rossiné vil gi mer makt til manusforfatterne i fremtidens dramaproduksjoner. Dette forskyvningen går først og fremst på bekostning av dramaturger og konsulenter, men også regissørene, som har et tradisjonsrikt eierforhold til den endelige fortellingen, må endre synet på sin rolle. Og folk gir som kjent ikke fra seg innflytelse uten kamp.

NRK Drama må være grådig lei av alle «jammen, Danmark»-innvendingene fra kritikerne. Rossiné er nøye med å understreke at NRK utvikler sin egen modell, snarere enn å kopiere suksessfabrikken Danmarks Radio. Likevel er det ikke til å komme fra at nabolandet har hatt betydelig større suksess, kvalitativt og kommersielt, med sine satsninger i de senere år - og at tanken om den mektige manusforfatteren er tydelig inspirert av danskenes «one vision»-modell. I oktober var «Forbrytelsen»-produsent og nyslått dramasjef i DR, Piv Bernth, i Norge for å fortelle norske seriesnekrere om sine erfaringer. I et intervju med Rushprint forteller Bernth om hvordan hun som produsent hele tiden konsentrerte seg om historien som skulle fortelles. Det innebar en stor tillit til forfatteren, og et ansvar for at visjonen og særpreget ikke forsvant i en kollektiv vurdering av dramaturger og lesere, alle med sine innspill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er klokt av NRK å lytte til Bernths anbefalinger - ikke så mye fordi manusforfatteren på død og liv må ha kontrollen med prosjektet, men fordi noen må ha det. Med årene har kvaliteten på norsk film- og tv-produksjon blitt markant hevet. Skuespillerne snakker ikke lenger til sekstende rad på Nationaltheatret, fotografiet har fått mer poesi og personlighet. Men manus ligger ennå ofte et skjærende tydelig nivå under det som lages i USA, Storbritannia og Danmark. Problemene er flerfoldige, men ett går igjen: Norsk film såvel som tv-drama er generelt dårlige på undertekst. Så ulike produksjoner som «Harry og Charles», «Erobreren» og «Hjem» har alle slitt med overtydelighet. Hovedpersonene er ofte henfalne til å forklare seg selv og seeren, iblant i smertelig detalj, hva de tenker og føler og hva som skjer mellom dem.

For det første går slikt utover troverdigheten. Om dialoger blir for direkte, ligner de etter hvert lite på de ofte underforståtte samtaler som det er så mange av i det virkelige liv. For det andre er dette lite effektiv historiefortelling. Om for mye tid og krefter brukes på å greie ut om de store linjene, går det ut over mulighetene til å gi fortellingen flere lag, og formidle spenninger og motsetninger. For det tredje glipper den estetiske egenarten om en historie blir for generell.

Og det er nettopp dette som ofte skjer når mange kokker klemmes inn på kjøkkenet. Originalideen utvannes. Fra Marienlyst kommer historier om manus som har blitt endret til det ugjenkjennelige underveis i prosessen. Dyre filmatiseringer av bestselgende romaner, som «Berlinerpoplene», «Erobreren» og nå snart «Halvbroren», vitner om en ambisjon om å være inkluderende som kanskje har fått forrang fremfor ønsket om å være djerv og dyrke særpreg. Men det er ofte det spesifikke og særegne som er det allmenne. Den som vil favne alle, ender ofte med klisjeer som alle forstår, men ingen berøres av.

Den nye modellen krever teft og selvtillit fra NRK Dramas side. Den kan føre til noen fadeser. Men den kan føre til inspirerte og energiske verk også. Og de bekymrede regissørene kan jo håpe at NRK skjeler enda mer til Danmark enn de allerede gjør. Piv Bernth anbefaler bruk av en toneangivende «konseptuell regissør», som styrer det filmatiske uttrykket mens forfatteren konsentrerer seg om fortellingen. Kanskje er det ikke bare makt å miste, men også makt å få.