Tegning: Gunnlaug Moen
Tegning: Gunnlaug MoenVis mer

Makslønn som fortjent

Lederlønningene går i været, debatten står i stampe og Giske raser med ord. På tide med et enkelt, effektiv tiltak: makslønn.

LIKER DU EDDIK? Neppe i ren form, i store mengder, eller langt utenfor salaten. Men eddik er også en viktig ingrediens i næringslivet, ifølge Kjell Inge Røkke: «Jeg ser på meg selv som en dråpe eddik i en stor bøtte vann, og jeg kan påvirke smaken i hele bøtten. Da å arbeide gjennom, og med, mennesker.»

Sur eier ødelegger stemningen i hele bedriften? Neida, Røkke snakker om toppsjefens altavgjørende betydning for resultatet. Derfor har han de siste tre årene gitt Aker-sjef Øyvind Eriksen 120 millioner i lønn, bonus og utbytte. I Dagens Næringsliv leser vi at det skulle bare mangle. Lønnsomme bedrifter gir trygge arbeidsplasser og god inntektutvikling for folk flest. Altså: Slutt å streike, sørg heller for at sjefen din får godt betalt.

HER ER EN annen historie: Finanskrisen, som raserte arbeidsplasser og truet folks inntekt i globalt skala, ble utløst av kollapsen til den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers. I vår ble det kjent at banken i 2007 gav 4 milliarder kroner i bonus til 50 av sine toppansatte. En av veteranene fikk 300 millioner i cash og aksjer. Det koster å beholde og tiltrekke seg dyktige bankfolk! I januar 2008, etter et svakt år, og bare ni måneder før konkursen, ønsket ledelsen å øke «kompensasjonene» ytterligere, som «en motsyklisk vekststrategi som over tid vil gi en overlegen avkastning til aksjonærene.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av dette kan vi dra to konklusjoner: Leder-eddik kan piffe opp en virksomhet - til alles beste. Den kan også påvirke smaken til det verre, ja faktisk forsure hele samfunnets vannbøtte. Noen av verdens best betalte finansledere styrte med stø kurs - til tonene fra iltre varselklokker - mot en katastrofe av verdenshistoriske dimensjoner. Det er ikke prisen på eddik det kommer an på.

MEN LEDERLØNNINGENE skal opp. Alltid opp. Og alltid stige mye mer enn vanlige lønninger. Begrunnelsene er mange, velkjente - og dårlige: Toppledere er usedvanlig dyktige og har et enormt ansvar. I så fall enkel matematikk: Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas har 12 ganger så mye ansvar og dyktighet som statsminister Jens Stoltenberg (som tjener en mill. i året). Toppledere jobber 24 timer i døgnet. Med en utrolig intensitet. Baksaas greier å yte 40 ganger mer enn en hjelpepleier. Toppledere tar stor risiko. Men bare med andres penger. Telenor kan tape 20 milliarder på India-fadesen, men sjefen sitter. Og får Baksaas fyken, tar han med seg 51 mill. i pensjon, 10 mill. i etterlønn og 2 mill. i opsjoner. Så får han ny topplederjobb.

LØNNSØKNING virker motiverende, hører vi også. Bare ikke på vanlige ansatte. Men ingen har funnet noen klar sammenheng mellom lederbelønning og prestasjon. Ekstreme bonusordninger kan like gjerne føre til tunnelsyn, egoisme og ekstreme handlinger. Forskning viser også at ytre motivasjon har mye mindre effekt enn den indre - følelsen av mestring, verdsettelse, mening og innflytelse. Det som driver Stoltenberg til underbetalt arbeid.

Flere kunne tenke seg å bli statsminister, selv om de hadde tjent tidobbelt som konsulenter. Likevel er kronargumentet markedet og lønnsnivået i store private selskaper. Superlønn må til for lokke de beste. Selv om vi like gjerne kunne tenkt omvendt: Om ikke annet enn penger frister kandidaten til jobben, burde vi kanskje velge en annen? Noen viser også til über-lønningene i utlandet. Det er neppe aktuelt å hente Telenor- eller Statoil-sjef fra andre land. Norske bedriftsledere er like etterspurte i utlandet som norske fotballtrenere. Og det Köln var for Solbakken er vel India for Baksaas.

Jon Fredrik Baksaas (Telenor) og Helge Lund (Statoil) 
Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Jon Fredrik Baksaas (Telenor) og Helge Lund (Statoil) Foto: Erlend Aas / SCANPIX Vis mer

STORE LØNNSFORSKJELLER er i seg selv noe som senker produktivitet, kvalitet, samarbeid og tilfredshet, ifølge flere studier. Land med stor ulikhet har flere sosiale og helsemessige problemer enn andre like rike, men mer egalitære land. Men hva skjer i likhetslandet Norge, der staten eier 37 prosent av børsen? Vi dyrker en statsbetalt pengeelite. Toppene fikk i fjor 18 prosent lønnspåslag, mesteparten kamuflert som bonuser. 19 toppsjefer i DNB og Statoil har pensjonsavtaler verdt 380 millioner tilsammen, ifølge Finansavisen. Med staten som medeier skal lederlønnen være «konkurransdyktig», men ikke «lønnsdrivende». Da blir konsernene heller «pensjonsdrivende» og skaper Norges rikeste eks-sjefer.

Regjeringen skjerpet ifjor retningslinjene for avlønning av toppsjefer. Ingen nye opsjoner, blant annet. Og næringsminster Trond Giske vil kalle «ulydige» styrer inn på teppet og i verste fall kaste dem. Vi har hørt det før. Retorikken også. Lønnsøkningene er for Giske «umoralske», «groteske» og «umulig å forsvare». Men de trenger ikke noe forsvar! Fravær av rettfediggjørelse er legitimt. Ingen styreleder eller toppleder vil stille opp i «Debatten» på NRK1 for å forklare hvorfor noen fortjener å tjene like mye på to år som vanlige lønnstakere gjør i løpet av et helt liv. Demokratisk ordskifte om inntektsforskjeller? For vinnerne er det viktigste å ikke delta.

TRYGVE HEGNAR er uansett alltid berett til å smile statsråden opp i ansiktet og erklære ham maktesløs: «Hvis styret vil betale så så mange mill., skal de gjøre det. De skal ikke høre på sosiale ting, rettferdighet, at andre tjener mindre, osv.» Han har rett og han tar feil. Å be toppledere vise sømmelighet og samfunnsansvar er som å be racerkjørere kjøre forsiktig. Derfor har vi fartsgrenser. Men markedsargumentet hever ikke lønningene over etikk og politikk. Bonusene settes av en elite som elsker stolleken. Det handler ikke bare om tilbud og etterspørsel, men også om bukker og havresekker. Selv Siv Jensen bruker ordet «ukultur» om utenlandske sjefslønninger.

Dersom politikere virkelig mener at lederlønnsfesten truer selve «limet i den norske modellen», er det på tide å erstatte moralisering med tiltak. Nettopp en fartsgrense. Rett og slett makslønn. Motstykket til minstelønn. Høres det ut som reinspikka sosialisme? Ideen har faktisk lange røtter i USA. President Roosevelt foreslo å innføre makslønn under 2.v.krig. I 1944 vedtok Kongressen at inntekter over 200000 dollar skulle skattlegges 94 prosent!

HØRES TANKEN likevel helt urealistisk ut? Det mente også mange om å påby 40 prosent kvinner i aksjeselskapenes styrer. Nå er det ingen som klager om utidig statlig innblanding i private selskaper.

Slik Norge brisker seg internasjonalt som likestillingsland, kunne vi med innføring av makslønn gjøre oss til foregangsland for utjevning. Det er heller ingen dårlig valgsak. I en VG-måling forrige uke mente 55,5 prosent at inntil to millioner kroner i året er riktig lønnsnivå for ledere i delvis statseide selskaper. Men - la oss være rausere med sjefene våre! Den britiske samfunnsrefseren George Monbiot foreslår en nasjonal grense på en halv million pund i totalinntekt, regulert for inflasjon. Vi runder av til 5 millioner kroner. Det burde gå an å leve på. Eller ville Baksaas og Helge Lund miste all arbeidslyst hvis de bare tjente fem ganger så mye som statsministeren?

Kjetil Rolness. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
Kjetil Rolness. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet Vis mer